Den som kan definere hvem Fienden er, har stor makt. Det er merkelig at et så opplagt tema aldri er gjenstand for debatt. Hvem er Fienden?

Det sosialdemokratiske demokratiet skyr ordet som pesten. Fienden er det virkelig stygge F-ordet. For sosialdemokratene er det fattigdom, rasisme, skjev fordeling som er ondet: Sosialpolitiske forhold som kan rettes på ved hard nok innsats. Det er aldri ondskapen i mennesket. KrF har de senere år adoptert den samme språkbruken. Og lederne forstår ikke hvorfor velgerne deres er skuffet!

Det er å kaste vrak på lærdommen fra 1933-1945.

Demokrati-diktatur

Den samme debatten har vi rundt diskusjonen om demokratisering av islam og Midtøsten. Hvis man åpner opp og tillater demokratiske valg, hvem er det som kommer til makten? Det siste valget i Iran brukes som eksempel. Selv reformtilhengere i Iran ble sjokkert over resultatet, sies det. De som sliter med å klare seg, og det er flertallet, stemte for en politikk som betyr enda mer av det samme; korrupsjon og vanstyre, fordi de trodde på fromme løfter og hard, men ærlig ortodoksi.

Populariteten til Stalin, både mens han levde og i dagens Russland, er et annet eksempel. For ikke å snakke om AH. Tyskerne trodde på ham og sloss for ham til det siste. Det var aldri noe sammenbrudd ved fronten, selv ikke i slaget om Berlin.

Muren

Det ondes popularitet er et ikke-tema. Nora Ingdal var på radio idag morges for å snakke om boken «Muren», som israelerne bygger. Man kan gjerne diskutere hvor den skulle gått. Men hva ville 5 millioner nordmenn sagt om de bodde på et område på størrelse med Buskerud og hadde Hamas som nærmeste nabo?

Make believe

Foranledningen til disse tanker var en nyhetsmelding om at tre tidligere sikkerhetsoffiserer er arrestert i Libanon, i forbindelse med etterforskningen av drapet på Rafik Hariri.

De FN-oppnevnte etterforskerne er i ferd med å avslutte sitt arbeid. Lederen, tyske Detlev Mehlis, har klaget over at Syria ikke samarbeider. Bashar al-Assad lovte i et avisintervju søndag at Syria vil samarbeide. Lovlig sent.

Uttalelsen ligner på de som NYTimes-reporteren James Bennett fikk høre da han fikk eksklusiv adgang til presidentparet. Bennett er en meget dyktig journalist, med lang erfaring fra Midtøsten. Han ville finne ut hvor Bashar sto. Kommer det til å skje noe? Han fikk masse fine generelle vendinger, men når han gikk presidenten på klingen, vek han unna. Etter hvert ble han utilgjengelig.

Tyrannisk musikk

Det er hva despoter har gjort til alle tider. Arvtakeren til den store leder, i dette tilfelle sønnen, ønsker å bli populær ved å appellere til folket og det internasjonale samfunn. Men som oftest er det bare ord.

Det merkelige er at visse vestlige journalister, in casu norske, ikke viser noe av den samme kritikken overfor tyrannens doubletalk som de utsetter Israel for.

Dette er ikke noe lettvint forsvar for Israel. Det går på hvem man oppfatter som Fienden.

Understrøm

Faktum er at en stor del av norsk opinion gjennom årtier er blitt utsatt for en massiv påvirkning, hvor Israel og dermed jødene fremstår som Fienden. Den drives av både ideologiske og massepsykolgiske drifter, og er derfor vanskelig å få fatt i. Mange opinionsdannere vil simpelthen nekte å diskutere på slike premisser. De vil i utgangspunktet avvise problemstillingen som forutinntatt.

Dette er alvorlig.

Fordi dette til syvende og sist også «toucher» religiøse følelser, er dette en ytterst følsom sak. Religion er bannlyst fra den politiske arena, men er like fullt til stede.

Kirken

Dessverre har store deler av Kirken latt seg forlede av denne retorikken med et menneskelig ansikt. Palestinerne fortjener mye sympati, men det går ikke an å lukke øynene for at Hamas og de andre gruppene har slått inn på en vei som fører til død og ødeleggelse, og som har utryddelse av staten Israel på programmet. Det er nok å se på symbolbruken rundt selvmordsaksjonene for å merke at dette er et pust av noe forferdelig.

Det samme skjer mange andre steder i verden: der moralpoliti slår ihjel jenter fordi de er ute alene, eller tvinger på dem en klesdrakt som er en ny form for slaveri. Det er ikke bare fanatisme, det er ondskap.

Symboler

Fordi påkledning av kvinner og jenter er blitt noe av islamistenes varemerke, og et propagandavåpen, er det vanskelig å dele begeistringen til VGs Ane Håbjørg Lunde over IKEAs hijab.

Hvis alt det fæle ikke eksisterte, og burka, chador, hijab, kelmeez, var eksotiske plagg fra en annen kultur, kunne vi latt som ingenting.

Men når jeg i Grunnlovsbygda ser en svart kelmeez, en heldekkende kjortel, spasere nedover fortauet, er det for meg et tegn på slaveri. Den som bærer drakten er en vakker kvinne. Det har ingenting med henne som person å gjøre. Det er symboleffekten. Hun er en levende politisk søyle.

Den oppsto med Khomeinis revolusjon i 1979. Nå er den nådd Ultima Thule. Og vi skal late som ingenting?

Ytringsfrihet

Dette handler til syvende og sist om ytrings- og tankefrihet. Vi har et klima hvor det er stor uvilje mot i det hele tatt å anlegge en slik synsvinkel. Det kommer helt klart til uttrykk når Olaf Thommessen og Kristin Halvorsen med stor moralsk forargelse setter Carl I. Hagen på plass fordi han våger å si noe utenlandske kommentatorer har sagt i flere år: at alle muslimer ikke er terrorister, men at alle terrorister er muslimer.

Kløft

Poenget er at folk oppfatter politiske symboler for hva de er, selv om eliten forteller dem noe annet. De leser hva hijab egentlig betyr. De lukter problemer lang vei, og vil ikke ha det.

Men folk flest har ikke tid til å studere problemene og reflektere over dem. Derfor kan deres reaksjon bli mer brutal, når den først kommer.

Konklusjon:

Sosialdemokratiet sier at vi alle er en stor familie. Fienden er høyrekreftene som ønsker å skru klokka tilbake, fyre opp under egoismen, ødelegge fellesskapet. Lenger ute finner vi den virkelig store Egoisten: USA, som gjør hva han vil (alenegang og krig) og er selve kapitalismens mekka. Det er ikke SÅ langt herfra til det iranske presteskapets slagord om USA som Den store Satan. Jfr. SVs passus i arbeidsprogrammet for 2005-2009, om at USA er den største trussel mot verdensfreden. Dette er forsøkt bagatellisert. Men man setter ikke en slik setning på trykk uten å mene det.

Når situasjonen endrer seg sier man at «det var ikke ment på den måten». Fordi man ikke helt kjenner konsekvensene av egne antipatier, og heller ikke vil vite dem. Det henger sammen med sosialistenes overbevisning om å ha rett. Mandatet fra Historien.

Graut

Det skvalper sammen i et trau: gammelsosialistisk tankegods, kulturrelativisme, menneskerettsideologi, importerte tanker av og om muslimer og islam. Skraper man litt i overflaten ser man at det ikke henger sammen. At det preges av en stor Forvirring.

Det skumle er at forestillinger om Fienden, som er en evolusjonær arketype, krystalliserer seg om Israel og USA, og dermed blokkerer for lærdommen fra 1933-145.