Kommentar

En av grunnene til å lese norske aviser er for å forstå hvordan det offisielle Norge tenker om terrortrusler, islam, innvandring, ytringsfrihet m.m. Man lurer på: hvordan ser de ut inne i hodet?

Dagbladets leder er dag et interessant tilfelle. Den er en mental øvelse. En sammenkobling av fenomener som er sterkt motstridende, gis samme fortegn. Hvordan er det mulig? Det ligger et ønske bak, en viljeserklæring om ytringsfrihet, også for ekstremister, religiøse som politiske. Men det er idealisme, løsrevet fra virkeligheten.

Det bekrefter en mistanke vi har luftet om at det borgerlige, urbane soft venstre er totalt forvirret.

Shabanas ytring
Først: Ytringsfrihet skal finne sted. Skuddene mot Shabana er fy-fy. So far so good.
Men så i andre avsnitt dukker antiterrortiltakene i Storbritannia opp. Forslag om utvisning, avslag på innreise, og forvaring på ubestemt tid, regnes opp som eksempler på at «ytringsfriheten er under press»!

Vil Dagbladet vennligst forklare hvordan man kan sammenligne Shabanas protester mot at individet knebles og legges i en tvangstrøye, med forkynnelsen til islamske ekstremister som pisker til hat mot det britiske samfunnet? De er jo dødsfiender.

For virkelig å vise balansen nevner Dagbladet også Terje Sjølies jødehets, og mener den burde fått passere ustraffet (hvilket den gjorde takket være Høyesterett).

Unni Wikan kritiseres derimot for å ha uttrykt forståelse for at noen svarte med kuler på at de ble krenket.

Dagbladets poeng er at ytringer er beskyttet uansett innhold, det er først når det er snakk om handling at noe blir straffbart.

Det var en tid det var god latin å hevde det. Det lød så fint og tolerant.

Men verden har forandet seg mye siden den gang. Det er bare så mange i Norge som ikke har merket det.

I det øyeblikk flyene rammet WTC ble terror umulig som politisk middel for frigjøringsbevegelser som ønsket å bevare en rest av legitimtet. Både IRA, tamil-tigrene, ETA, og palestinerne forsto det. Terror i mindre målestokk var diskreditert fordi den store hadde utfordret supermakten og erklært den krig. Alle som brukte samme metode ville få samme behandling som terroristene.

Al Qaida erklærte Vesten krig første gang i 1996, men da var allerede første WTC-bombe sprengt, og rabbi Kahane drept. Krigen var i gang. Alle som husker ambassadebombene i Dar es Salaam og Nairobi i 1998, husker tankene: «Hva er dette? Hvem er i stand til noe sånt?»

Så kom Bali, Madrid, og nå London.

Men likevel skriver Dagbladet at de må få uttrykke seg. Det gjør støtten til Shabana fullstendig verdiløs.

Evangelium

Det har utviklet seg til noe av en troslære: at først når vi møter meninger vi avskyr, viser vi om vi respekterer ytringsfriheten. Dette mener Francis Sejersted, som i et intervju med Klassekampen beklager at man også på venstresiden roper på lov og straff mot ytringer man ikke liker, f.eks. mot homofile og innvandrere.

Det er lov å bruke hodet. Man kan ikke slå sammen overdreven politisk korrekt antidiskrimineringsarbeid med forbud mot nazistisk hets. I det ene tilfellet innsnevrer man det verbale rommet, i det andre stanser man krefter som alltid har latt handling følge ord. Slik radikale islamister også gjør.

Dagbladet gjør ikke en gang noe forsøk på å trekke skiller.

De er ikke alene. Kjell Dragnes har en søvndyssende, repeterende artikkel om hvor tåpelige britene er som tror de kan skaffe seg trygghet ved å sparke ut farlige fremmede. Fienden befinner seg jo på hjemmebane. Dragnes mener sikring av infrastruktur mot ulykker og den slags er vel så nyttig. Ikke på et punkt går Dragnes inn på en konkret drøfting av tiltakene og hvorfor de innføres.

Usikker og utrygg

Det kan ikke være fordi vi er spesielt gode og sosialdemokratiske. I Danmark er det en helt annen oppfatning av faren og risikoene.

Vi vil ikke forstyrres. Vi vil tro på menneskene, freden og utopia. Idag het det at innvandrere som bare forlater mottakene etter avslag, og forsvinner ut i det norske samfunnet (ca. 2.000 i året) må læres opp til å registrere seg!

Les også

-
-
-
-
-

Les også