Kommentar

London-bombene gjør spørsmålet akutt? Kan demokratiet tolerere mennesker som forsøker å ødelegge det? Auschwitz har inspirert mye av dagens menneskerettsarbeid. Men det er snarere 30. januar 1933 man nå må gå tilbake til. Da lyktes antidemokratene å erobre systemet innenfra, og demokratene oppdaget for sent hva de hadde sluppet løs.

Dagens menneskerettighetssystem er preget av en grenseløs toleranse. Det er betegnende at man kun har grenser overfor høyreekstreme, mens illiberaliteten på muslimsk side har fått være i fred. Til nå. Siden London-bomberne var hjemmeavlet, tvinger spørsmålet seg på. Er dette fruktene av å la Omar Bakri Mohammed og likesinnede få ture frem? At det finnes forbindelseslinjer er åpenbart.

I parentes bemerket: I Norge rår fundamentalistene grunnen, men det er bare et tidsspørsmål før de nye tendensene fra Europa innhenter oss.

Mr. Qatada and at least a few dozen others represent something new and, certainly since the London bombings last month, something extremely scary: Islamic sojourners in the West who have imported the radicalized, self-immolating rage of the Middle East to their adopted countries, preaching violence and hatred, and, according to a number of European governments, at times recruiting soldiers for holy war.

What to do about them? Throughout Europe, governments have become conspicuously tougher with radicals in their midst, far readier than before to deport them.

In France, Nicolas Sarkozy, the interior minister, announced a «zero tolerance» policy for Muslims who preach violence or recruit fighters for battles elsewhere, as in Iraq. The French last week deported two imams to Algeria, one of whom, Reda Ameuroud, had been arrested earlier in what was called «a preventive antiterror operation» in a Paris neighborhood with a mosque known for attracting radicals.

Germany, though not so far a terror target, had well before the London bombings been waging a campaign against Islamists believed to be violating the country’s strict laws against inciting racial hatred. A couple of months ago, for example, Germany banned the Islamic group Hizb ut-Tahrir and has quietly deported a few of its members.
..
In Bavaria alone, according to published reports, 14 «extremists and hate preachers» have been removed since November 2004.

Det er altså bare to måneder siden Tyskland forbød Hizb ut-Tahrir. Den samme gruppen som Dagbladets manegårige London-korrespondentJan Tystad har forsvart som ikke-voldelig. De er ikke mer ikke-voldelige enn at deres danske avdeling har oppfordret til å slå ihjel jøder og homofile.

Uholdbar posisjon

Det kan virke som om menneskerettsforsvarere er iferd med å innta en uholdbar posisjon: De er mer opptatt av å forsvare folk som oppfordrer til terror, enn sikkerheten til landets egne borgere. Da blir prinsippfasten vel stor. Disse hatpredikantene kunne ganske enkelt slutte med sin virksomhet. Å kreve at rettsstaten skal beskytte disse menneskene til prisen av døde borgere, er det samme som å gå inn for selvmord. Det gjør ikke folk flest. Som David Aaronovitch har inne på i en kommentar: Det virker som om en del av de mest apologetiske kommentatorene ikke er klar over at vi lever i et demokrati. Hvis dagens politikere ikke vet å handle, vil folk velge andre ved første anledning. I Norge later man til å tro at svaret på Det ondes problem er å holde FrP utenfor regjeringen.

Amnesty bommer

Når Amnesty kaller avtalen mellom Storbritannia og Jordan om at utviste ikke skal tortureres eller dømmes til døden, for ikke å være verd papiret den er skrevet på, vitner det om at Amnesty har et problem. Tiårs møysommelig opparbeidet troverdighet og goodwill er iferd med å forskusles. Det vil bli resultatet hvis Amnesty fortsetter på samme linje, som på den andre side kalte amerikanernes fangesystem for terrormistenkte for «gulag».

I Norge er denne tankegangen massivt til stede, innen PRIO, Senter for menneskerettigheter, Amnesty, akademia og medier.

What Is Free Speech, and What Is Terrorism?