Kommentar

Jeg har gått gjennom riksavisenes dekning av 7/7. Helhetsinntrykket er nedslående. Ikke en eneste avis våger å ta fatt i de farlige problemene, som går til terrorens hjerte: hvordan vil dette påvirke muslimenes stilling i Europa?

USA blir kritisert for bare å bruke militære midler. Men ikke én avis trekker opp de store linjene for konflikten mellom en ytterliggående islam og Vesten: Zarqawis henrettelse av Egypts ambassadør Ihad el-Sherif samme dag blir ikke en gang nevnt. Den skjedde symbolsk nok samtidig med London-bombene. Det er samme kamp, samme aktører.

Eller ser ikke norske redaksjoner det slik? Ser de ingen sammenheng?

I en videre forstand er også valget i Iran en del av samme kamp. Hvorfor? fordi regimet og den nyvalgte presidenten er antitetisk til Vesten, in casu USA og Israel. Eller har vi kommet så langt at vi har definert oss ut av allianse med disse to landene? Skal de få seile sin egen sjø? Det er tydelige tendenser i den retning.

Kan det tenkes at disse to landene hver på sin måte har høstet erfaring og innsikt som kunne være nyttig i dagens situasjon? Se, det er et annet spørsmål som ingen kommentator eller lederartikkel nevner.

NUPI-forsker Christian Marius Stryken skriver på kronikkplass i VG at vi ikke må la frykten få overtaket. Men det er nettopp det alle forskere og kommentatorer gjør: de våger ikke se sannheten i hvitøyet. De rygger tilbake.

Ta en begivenhet som ga gjenlyd over hele Europa ifjor høst: drapet på Theo van Gogh. Det ble begått av en marokkansk nederlender.

Det NRKs journalister og aviskommentatorene ynder å snakke om er hvordan Irak er blitt et laboratorium for terrorister. Men de ignorerer fullstendig at man kan si det samme om Europa: annengenerasjons innvandrere med muslimsk bakgrunn som graviterer til en radikal, anti-vestlig islamisme.

Jihadistene ser en klar sammenheng mellom kidnappingen av franske og italienske journalister og drapet på Theo van Gogh. De vet hvem fienden er. Vi gjør det ikke.

Les også

-
-
-
-
-
-
-

Les også