Kommentar

r3778690013.jpg

Plakat i vinduet på en butikk som selger Mao-memorabilia i Beijing. Kina vil gjerne promotere «rød turisme», sightseeing til kommunismens «hellige» steder. Jung Chang og Jon Halliday reiste rundt i Kina, intervjuet hundrevis av mennesker, og dette må ha skjedd med myndighetenes viten. Vilje også? Det spekuleres i det. Boken er så grundig, velskrevet og rystende i sine avsløringer, sier alle som har anmeldt den, at den vil knuse det vanlige bildet av Mao. Det blir umulig å forsvare Mao ut fra det kinesisk-kommunistiske «noe bra, noe dårlig-regnestykket». Med tiden vil denne kunnskapen også spre seg til Kina. Maos forbrytelser ligger som en stor propp som stenger for kinesernes kreativitet. Så lenge det ikke er tatt noe oppgjør, ligger fristelsen der til å gripe til de samme metodene for å løse problemene som presser på: fattigbønder som fratas jorda, arbeidere som sies opp fra statsbedrifter. Den kjente indiske økonomen Amartya Sen sa i et intervju på BBC nylig at forskjellen i levealder mellom India og Kina er blitt halvert, siden Kina privatiserte helsevesenet. Kineserne pleide å leve 14 år lenger, men det er krympet til sju. Akkurat som vi tidligere lukket øynene for Kommunistpartiets forbrytelser, er vi nå lite opptatt av den brutale kapitalismen Kina praktiserer. Vi nyter godt av superbillige varer og bryr oss mindre om hvordan de er laget.
Miljøvern neglisjeres. Arbeidere behandles som roboter. De er erstattbare. Det er skapt en middelklasse av folk fra profesjonsyrker. Men så er det et sjikt nyrike som ustraffet stjeler jorda til vanlige folk. Partiet er totalt korrupt og vanlige folk har ingen steder å henvende seg. (foto: reuters/jason lee)