Kommentar

Jung Chang, forfatter av «Ville svaner» (fremdeles forbudt i Kina), har skrevet en 850-sider lang bok: Mao – the Unknown story. Jung har et interessant ansikt. Hvor spennende å møte kinesiske kulturpersonligheter som kan formidle noe av Kinas kultur og historie.

Den som tror at det kommunistiske diktaturet er Kina, tar feil. Hør bare hva Jung kunne fortelle: hun har fått lov å reise ut og inn av Kina og samle stoff, selv om myndighetene må ha visst hva hun holdt på med.

Da hun studerte hungersnøden fra 1958-1961 trodde hun til å begynne med at den var et resultat av dårlig management. Men etterhvert gikk det opp for henne at Mao helt bevisst eksporterte risen til Sovjetunionen. Han ville bygge opp hæren, koste hva det koste vil.

I alt regner Jung med at Maos styre kostet 70 millioner kinesere livet – i fredstid.

Mao var glad i bøker. På den ene siden av sengen lå stabler av bøker. Men han unnet likevel ikke folket å lese.

-Kunne det være at han fryktet kulturens humaniserende virkning? spurte BBC-intervjueren.

-Nettopp. Mao ønsket å holde kineserne nede som umælende dyr. Han betraktet hele Kina som sin slaveleir, svarte Jung.

-Men det må jo ha vært noe ved mannen som kunne holde Kina i sitt grep i 30 år?

-Makten avhang ikke av popularitet. Det kom an på å manøvrere, være slu. I dette var Mao uhyggelig smart, forklarer Jung. Hun kaller ham et monster.

Boken vil helt sikkert vekke stor internasjonal oppmerksomhet.

Mao ønsket at Kina skulle ha en sterk hær. Har dagens ledere noe av de samme drømmene, spurt BBC.

-Nei, de har ikke samme ønske om maktfullhet. Men problemet er at Kina ikke er et demokrati. Vi er utlevert til tilfeldigheter, og vi har ingen garanti for hvem som kan komme til å komme til makten, svarte Jung.

Fremdeles pynter Maos store bilde Tienanmen-plassen, og skolebarna lærer at han var en stor leder.

-Det er som om Hitler fremdeles skulle pryde Berlin, og dagens ledere skulle anse seg for å være hans arvtakere, sa Jung.

Det er sammenligninger som de etablerte mediene i Norge ville rygge tilake for. De kjenner til eksessene, men behandler dagens regime som om det er på forbedringens vei. Hva med kineserne?