Nytt

Innslagene om Hanna Kvanmos bortgang hadde religiøse trekk. Aldri høres venstrevrien NRK tydeligere enn ved slike anledninger. Det finnes knapt distanse mellom programleder og Stein Ørnøi, og den andre gjesten i Dagsnytt Atten, NRKs egen Ingolf Håkon Teigene, som har skrevet biograf om Kvanmo. En ting er at man i Norge ikke snakker stygt om de døde. Omtale forfaller derfor lett til lovprisning. Men når en av venstresidenes store faller fra, er det ikke måte på.

Jeg finner panegyrikken ved dødsfall anmassende. Det er normalt å dø. Foreløpig. Og venstresidens hyllest har en ekkel bismak. Det var slik man pleide å disiplinere massene. Venstresiden har kommet lenger enn religionen. Men dødskulten har de beholdt. Den bruker de til å sementere en konsens som ikke tåler åpen debatt eller kritikk. Det er den disiplinerende bruken av dødsfall jeg finner frastøtende. De som utøver seremoniellet for åpen mikrofon er uvitende om sin rolle. Så inngrodde er de.

Finn Graff har tegnet Erna Solberg som ei grisepurke som står klar til å få p… av Carl I Hagen. Hans erigerte blir styrt på plass av Lars Sponheim. Dette har falt Venstre-kvinnene tungt for brystet og de har klaget Finn Graff inn for Pressens Faglige. Thorhild Skogsholm førte et ynkelig aktorat og Marie Simonsen kunne sole seg i glansen. De farlige spørsmålene uteble: når skal Finn Graff tegne Per Kristian Foss i en pikant situasjon? eller når skal kloen ramme Dagbladets egne? Thor Gjermund Eriksen som suger Jens P. for eksempel. Det ville vært i Graffs ånd.

I Norge gjelder ytringsfriheten helt til man bruker den. Vi er spent på om noen kommer til å forsvare studierektoren på BI som våget å si sin mening. Kanskje dumt. Kanskje diskutabelt. Men tap av undervisningsrett? Reve er en liten filister, kan det se ut som.