Kommentar

Man skulle forsverge at det var mulig, men Aftenpposten refser på lederplass i dag PST-sjef Jørn Holme for at han ikke kunne oppgi kildene for sine advarsler om Krekar.

Denne oppførsel minner Aftenpostens lederskribent om «den oppskrift Franz Kafka ga på et usunt og skremmende samfunnn.»

Vi lurer på om det har rablet for Aftenposten. At en overvåkningssjef ikke kan røpe sine kilder blir sammenlignet med «Prosessen», som beskriver rettsløsheten i et totalitært samfunn!!

Det finnes to stikk motstatte tendenser i vår samtid: en realistisk og en idealiserende. USA representerer den første. Som svar på 911. Ikke alt USA har foretatt seg er rosverdig. Det vil vi fortsette å gi uttrykk for. Det er altfor mye som står på spill, til at man kan bruke motpartens standard til å bagatellisere egne overtramp.

Norge er kroneksemplet på den idealiserende retningen: som blir mer ideal jo hardere verden fortoner seg.

Det gir seg slike utslag som i Aftenpostens leder: stilt overfor virkeligheten, les: Krekar og Ansar al-Islams terror, stiger man til værs på ideale fordringer, og ser ut til å beruses av dem:

fordi mullah Krekars sak utfordrer våre verdier er det avgjørende at det er våre egne rettsprinsipper som følges når han nå prøver sin sak for retten. I en slik sammenheng er overvåkniingssjef Jørn Holmes vitneprov for Oslo tingrett meget foruroligende.

Når idealismen møter virkeligheten slår den lett over i hysteri. Avstanden mellom luftige idealer og virkelighet blir for stort.

Harald Stanghelles kamp mot justisminister Odd Einar Dørums utvidede fullmakter til politiet har noe av det samme preg av uvirkelighet. Datatilsynet under Apenes har lenge forsvart umulige posisjoner.

Men idealismens klamme hånd finner man idag igjen på nær sagt alle felt av det offisielle Norge.

I den krypende villigheten til å forstå tvangen i andre kulturer. Faren som er mistenkt for å ha drept sin egen datter i et æresdrap, får umiddelbart 75.000 i advokatbistand til pakistansk stjerneadvokat, til tross for at han ifølge mediene er en lokal kakse og eier seks av de flotteste husene i landsbyen.

Eller ta filosofen Lars Fr. Svendsen som i selvsamme Aftenposten lørdag hyller arrangerte ekteskap som mer fornuftig enn kjærlighetsbaserte. De siste ender jo bare i skilsmisse. Tvang er mer utfordrende.

Hva velger vi å snakke om? lite om at det iranske folket er blitt voldtatt av mullahene i et lissom-valg. Mye om utsiktene til et godt samarbeid med Putin. Et referat fra dansk debatt, der en jusprofessor har uttalt seg rosende om at det utbetales blodpenger i en slektsfeide.

I flere land i Midtøsten kan familien til en drapsmann betale blodpenger til offerets familie for på den måten å unngå at familiene blir innviklet i en uendelig spiral av nye hevnmord.

Det er den ellers våkne Halvor Tjønn som skriver dette. Tillater ikke rammene i Aftenposten ham å skrive at dette er å vende tilbake til sagatidens blodfeider? Vi har kommet veldig langt når det i hele tatt er noen som tar dette alvorlig. Men eliten nekter folk å si det høyt.

Timothy Garton Ash tilbrakte nylig noen dager på britisk sykehus. Her møtte han en hel Noahs ark av nasjonaliteter blant betjeningen. Han benyttet anledningen til å utforske deres holdninger.

‘It is good to have many brothers,» Tamir, from Iraqi Kurdistan, gravely advises me. «Then if someone does a bad thing to you, your brother does a bad thing to him.» You mean, for example, kill him? «Yes!» Tamir laughs.

Ruth Tellefsen holdt søndag et foredrag i det nye Riksmuseet-1814 om grunnlovens tilblivelse, sett gjennom Henrik Wergelands øyne. Den gang sang man: Skam få den som elsker tvang. En strofe fra Norge Kjempers fødeland.

Den gang lengtet man mot frihet, det var en nasjonal lengsel. Ekte. Idag er friheten blitt så stor på det individuelle plan at man har gått trett av den og lengter mot tvangen. Det er ikke til å tro. Men jeg fornemmet noe tragisk i spranget mellom Eidsvollmennenes frihetsidealer og det vi idag tusker bort.

Les også

-
-
-
-