Kassasuksessen Der Untergang er en dårlig film. Den svikter på alle punkter: filmen er overflatisk, går ikke i dybden. Den gir ingen følelse av hva nazismen virkelig var. Forsøkene på det blir tomme, utvendige gester.

Persontegningen er stort sett dårlig, og det er ikke skuespillernes skyld. Men på ett vesentlig punkt havner filmen i en alvorlig konflikt: den har en fremragende karakterskuespiller i hovedrollen. Løfter ikke det filmen, redder den? Nei, for selv ikke en Bruno Ganz kan spille AH. Temaet dukket opp i profilen NRK viste om ham: hvordan kan et normalt menneske spille det onde? Når man ser resultatet kan man slå fast: AH lar seg ikke fremstille som et annet menneske. Han var ikke menneske.

Hva er prøven på det? Kan personen på lerretet ha vært autoren til mordet på 6 millioner jøder? Svaret er enkelt: nei, det kan han ikke. Går det i det hele tatt an å fremstille denne personen? Neppe.

Belegg: ved flere anledninger i filmen kommer AH med antisemittiske utfall, akkurat som han snakker om at den svake må bukke under for den sterke, slik er naturens lov, osv. Men det klinger ikke overbevisende. Eva Braun sier det: slik snakker han når han er Føreren. Det er m.a.o en rolle han spiller. Det antyder en privat AH som er annerledees. Ingenting tyder på at så var tilfelle.

Filmen er grunn. Men fordi den omhandler historiens største forbryter, blir den likevel alvorlig.

La gå at både AH og hans følge ser uforskammet friske ut, til tross for at det er april 45.

Det er småtteri. Det virkelige ankepunktet er at AH og nazismen ikke lar seg fremstille naturalistisk. Det krever en symbolsk tolkning; en forskyvning av perspektivet så seeren ser nazismen i relieff. Regissiøren må legge inn nøkkelscener, lede seeren umerkelig til å se noe, som ikke trenger å være spektakulært. Tvert imot.

Vi snakker ikke om noe utvendig moraliserende. Fortelleren i filmen må noen ganger med kamera gå ut av den rene handlingen og vise hva nazismen var; enten med bilder, eller med gester, replikker. Det må være flere lag av handling. Her er det bare handling som action, på overflaten. De flotte kulissene av Reichkanzlei er helt bortkastet.

All stor film er kjennetegnet av symbolbruk. Det er kanskje ikke tilfeldig at det er østeuropeiske regissører som har gitt oss de beste skildringene av krig, som Tarkovskij, Kieslowski, Wajda. Men også en Luis Malle.

Det er ytterst tvilsomt om det går an å fremstille historien om Det tredje rikets siste dager, sett fra Reichkanzlei, på en hederlig måte.

Ta bare fremstillingen av den nest viktigste personen i filmen: Traudl Junge. Jenta som spiller henne ser ut som hun er tatt ut av Lassie-film. Hun har aldri vokst opp i Tyskland eller opplevd krigen. Hennes utseende og fremtoning står meget fjernt fra den historiske Traudl Junge, som baler med å løsrive seg fra historien hun var med på. I Norge fikk filmen Im Totenwinkel god mottakelse. Man tok hennes bekjennelser at face value. En amerikansk anmelder raljerte med hennes påtatte uvitenhet, og trodde ikke et øyeblikk på den.

Traudl Junge får også avslutte Der Untergang, med denne speerske blanding av viten og uvitenhet, av hva hun burde ha visst. Det er synd. Tyskland av idag har kommet lenger. Det viser filmen Speer und ER av Heinrich Breloer.

Mot slutten kryper det også inn en følelse av at regissøren forteller en Heldengeschichte, en heltehistorie, om de modiges død. Meine Ehre heisst Treue, var SS sitt motto. Det er nesten så filmskaperen lar dem beholde æren, til tross for galskapen i det. De virkelig rabiate er noen gjenger som løper rundt og henger folk.

Men er det ikke farlig å fremstille disse menneskene som hadde iverksatt Endlösung som desperate helter? Filmen er et skritt på veien mot en normalsering av naziregimet, som et sujett som alle andre.

Les også

-
-
-
-
-
-
-