Nytt

Dagens glede: klipp fra BBCs intervju med canadiske Irshad Manji, forfatter av boken «The Trouble with islam». Hun var i Norge, den er utkommet her, men siden er det blitt stille. Dama er et fyrverkeri av energi og en verball foss. I ett ord, hva er galt med islam, ble hun spurt. -Literalisme, svarte hun. Bokstavtro/oppfatning. Muslimer tar det som står i Koranen, det de blir lært, alt de hører fra autoritetene bokstavelig. Det finnes ingen tillatelse til å stille spørsmål, og derfor ingen debatt. Dette gjelder også de moderate sa hun. Derfor er de forsvarsløse mot islamistene, som surfer på ryggen til tradisjonalistene, og sier «vi skal rense religionen og gjøre den enda renere».

Dette er alvorlig og to the point. Det er sunt og riktig når folk føler at islam representerer en trussel, er antitetisk til vestlig kultur. Er det noe vestlig kultur har gjort til norm er det å stille spørsmål, også i negativ forstand. Det var det André Glucksmann snakket om da han var her: helt siden Sokrates tid har ungdommen sagt: «vi kan ikke leve som våre foreldre. Vi må selv finne ut av det.!» Nå eksporterer Vesten sine kriser til resten av verden. Det gir mye uro, mange misforståelser. Mye tilrotet identitet.

Vi våger ikke å ta fatt på problemene, fordi vi mangler et akseptert språk for å sette ord på dem. Det er kun det stive, tabuiserende antirasistiske vokabularet som står til rådighet. Det er ikke konstruktivt. Episoden hvor en 15-årig fotballspiller fra Furuseth blir slått bevisstløs av tre spillere fra Lille-Tøyen under kamp! er sjokkerende. Det er ikke en av disse historiene man må regne med i hverdagen. I referatet fra Aftenposten står ikke etnisk opphav. Men egentlig burde denne saken rulles opp: hva er det som får gutter til å oppføre seg slik.

Den samme tafatthet er merkbar når det gjelder å beskytte landets statsminister og de to fremste kvinnelige politikerne. Kanskje kan de tre (fire med fru Bjørg) takke en våken tjenestemann i PST for at mannen i 20-årene, som sier han er fra Angola, ikke får gjort noe katastrofalt. Han har en sykdomshistorie som mistenkelig minner om somalieren som knivstakk trikken til Ullevål Hageby i august ifjor. Inn og ut av sykehus, men der har de ikke lagt vekt på hans voldshistorie.

Etter Anna Lindh er dette ikke til å tro. Vi er blitt et samfunn hvor det gjelder om ikke å bli sittende med svarteper. Angolaneren er en slik svarteper. Den som tar ham inn vet han får et stort problem. Derfor gjelder det å bli kvitt ham, eller helst ikke bli involvert.

Det er realiteten. Bak alle vakre fraser er det beinharde regler som gjelder. Knut Olsen burde ha tatt for seg noen av disse mekanismene i gårsdagens sending fra Trondheim kretsfengsel. Jeg mistenker at nye managementmetoder hentet fra forretningslivet ikke vil gjøre forholdene bedre. Byråkratiet har historisk, uansett system, alltid rommet en dose kulde. Det kjører over mennesker uten å merke det. Siv Jensen har helt rett i at det er for galt at det er hun som skal passe seg, og ikke asylsøkeren i ubalanse. Men tenk om hun hadde gått et skritt videre og vært opptatt av et system som er mer opptatt av ikke å bli sittende med svarteper, enn å behandle farlige mennesker.

Det er upassende å si det, men 20-åringen må først ta livet av noen før han blir dømt til tvangsbehandling.

Et interessant tema for en tv-dokumentar; siv jensens reise inn i virkeligheten.

Les også

-
-
-
-
-
-
-

Les også