Kommentar

Sent fredag kveld (etter at jødiske medlemmer hadde forlatt salen for å forberede shabat og pesach-feiring) vedtok det britiske universitetslærerforbundet The Association for University Teachers (AUT) å boikotte samarbeid med israelske ansatte ved universitetet i Haifa og Bar-Ilan-universitetet i Tel Aviv. Vedtaket er ikke bindende, kun veiledende, og ble fattet etter at forbundets ledelse hadde nektet å gjennomføre en grundig plenumsdebatt om en eventuell boikott og å la representanter for israelske akademikere å fremme sitt syn på saken.

Primus motor bak vedtaket er universitetslærer i engelsk ved Birmingham University, Sue Blackwell, hvis private hjemmeside ble fjernet fra severen til Birmingham U for et par år siden etter klager fra studenter og kolleger om innhold som hadde fint lite med engelskfaget, men desto mer med venstreradikal polikk, å gjøre. Det er ikke lett å orientere seg på hjemmesiden hennes, som preges av et til en engelsklærere å tilhøre usedvanlig dårlig språk, men enkelte interessante ting er verdt å få med seg: Blackwell viser til Karl Marx, Leo Trotsky og Rosa Luxemburg som sine tre fremste politiske forbilder, lenker til artikler som hevder at arabere ikke kan uttrykke antisemittiske holdninger «fordi de selv er semitter», og artikler og bøker av den israelske rød-brune musikeren Gilad Atzmon, som hevder at brenning av synagoger er et rasjonelt innlegg i debatten om Midtøsten samt at Zions Vises Protokoller forteller sannheten om verdens jøder.

Biokottforslaget har blitt debattert flittig i britisk presse de siste dagene. Overraskende nok ønsket ikke The Guardian, som ellers går svært langt i sin tredje-verdens-romantikk og forherligelse av totalitære regimer, å støtte boikotten. I tillegg kom The Observer for en gangs skyld med et forsøk på å beskrive det dobbeltmoralske ved flere europeiske staters nærmest hysteriske forhold til den israelske regjeringen. Og den israelske forfatteren Etgar Keret påpekte det absurde i å boikotte de israelske institusjonene som tradisjonelt er aller mest regimekritiske.

Blackwell hevder at hun handler på vegne av en rekke palestinske intellektuelle – hvorav flere ironisk nok er utdannet enten i selve Isarel eller ved universitetene Israel har opprettet på Vestbredden og i Gaza etter 1967 – som ønsker å presse den israelske regjeringen til tilbaketrekning fra de palestinske områdene ved å isolere israelske akademikere internasjonalt. Denne påstanden står i skarp kontrast til Blackwells uttalte ønske om å opprette en palestinsk stat i hele det området som nå er Israel. Videre har AUT åpenbart ikke noe imot å samarbeide med lærere fra palestinske universiteter der de akademiske aktivitetene i flere tilfeller ikke er annet enn skalkeskjul for terrorisme. Og, det kanskje mest bisarre i hele denne historien, AUT ser ut til å ha glemt at Storbritannia selv for tiden er en okkupasjonsmakt – og Saddams Irak utgjorde ikke noen militær trussel mot britene på samme måte som araberstatene har gjort overfor Israel.

Den israelske historikeren (og kommunisten) Ilan Pappé ved universitetet i Haifa ser ut til å ha spilt en betydelig rolle i forsøket på å vå boikottvedtaket godkjent. Pappé er innbitt motstander av den israelske statens eksistens, og deler Blackwells ønske om opprettelsen av en palestinsk-arabisk stat i hele området mellom Jordan-elven og Middelhavet. Han har ved flere anledninger har forsøkt å få i stand en akademisk boikott av Israel for å fremskynde destruksjonen av den staten som betaler hans lønn og gir ham betydelige privilegier som fast ansatt professor. Pappé hevder at han blir forfulgt og trakassert for sine holdninger, og skriver senest i dag i Jerusalem Post om hvor ille hans kolleger behandler ham – som om venstreradikale synspunkter er sjelden forekommende blant israelske akademikere. Det Pappé naturligvis ikke sier noe om, er den egentlige årsaken til at han er uglesett: forsvar for vitenskapelig juks. I 1999 leverte Teddy Katz inn sin hovedoppgave i historie ved universitetet i Haifa, der han gjorde rede for hvordan Haganah i 1948 hadde massakrert en rekke arabiske sivile i landsbyen Tantura. Denne hendelsen hadde aldri funnet sted, og Katz ble saksøkt av medlemmer av Alexandroni-brigaden, som angivelig skulle ha utført denne massakren. Katz ble av universitetet bedt om å levere inn en ny hovedoppgave basert på fakta. Pappé rykket imidlertid inn som forsvarer av Katz og mente dette var et eksemple på hvordan det israelske vitenskapelige miljøet undertrykker regimekritikk. Etter denne episoden har flere israelske privatpersoner tatt til orde for at Pappé enten bør sparkes eller i det minste settes under etterforskning internt ved Haifa U, men det har aldri vært offisiell politikk fra universitetets side å si ham opp, slik han selv hevder.

Innad i det palestinske akademiske miljøet er det forøvrig uenighet om boikotten. Sari Nesseibeh, rektor ved Al-Quds-universitetet i Jerusalem og en fremtrende palestinsk politisk figur, mener veien til fred bør gå gjennom samarbeid, og at et nytt forsøk på å isolere Israel internasjonalt er særdeles upassende rett før tilbaketrekningen fra Gaza.

Det er lite sannsynlig at denne boikotten får store konsekvenser for israelsk forskning. Først og fremst er hi-tech Israels viktigste vitenskapelig eksportvare, og de fremste teknologiske instituttene i Rehovot, Tel Aviv og Jerusalem er ikke rammet av boikotten. For det andre har Israel vært utsatt for boikott tidligere – helt siden 1948 har de omliggende araberstatene nektet å handle med sin jødiske nabo, med en kraftig vekst i israelsk forskning, næringsliv og økonomi som konsekvens av forsøket på å bli selvforsynt på 1950- og 60-tallet.

Politisk sett kan en nok få merke boikotten sterkere. Det er liten tvil om at AUT har hatt andre motiver enn omsorg for palestinerne i denne saken – foreningen har aldri boikottet universiteter fra de statene som begår de alvorligste av verdens menneskerettighetsbrudd. Storbritannia har vært preget av en rekke antisemittiske skandaler den siste tiden, denne boikotten er siste trinn i utviklingen. Melanie Phillips kaller en spade for en spade:

This is indeed the agenda now running strongly not just in our temples to idiocy known as the universities but far beyond. The willed destruction of the Jewish state is the poison running through the bloodstream of the British intelligentsia. It’s no use saying that the last time Jews were boycotted in the universities was in 1930s Germany, as the British Israel-haters will merely reply that the Jews have turned into the new Nazis. It’s no use saying that their views are anti-Jewish, since they contend that seeking the destruction of Israel is not anti-Jewish. But of course it is, profoundly and viscerally through its selectivity, double standards, moral inversion, obsessional malice and employment of ancient stereotypes.

The AUT motion cannot be dismissed as the ravings of a tiny minority of far-left academics in a marginal union. It may be that other academics, appalled by what has occurred, will resign from that union or protest in other ways. But this development is merely the latest in an apparently unstoppable stream of comments and incidents of an anti-Jewish nature. And the crucial thing is the absence of outrage in the wider community — indeed, on occasion, it provides its endorsement.

Det bør dog tilføyes at protester mot boikotten forekommer. En rekke prominente britiske akademikere har meldt seg ut at AUT i løpet av de siste dagene, og alle de britiske avisene jeg har lest er negative til boikotten. Likevel har jeg ikke sett protester fra andre britiske akademiske organisasjoner. Kan hende oppfattes AUTs ledere som så ekstreme politisk sett at øvrige britiske akademikere ikke bryr seg om dem. Imidlertid er det ikke vanlig, selv ikke blant såkalte intellektuelle fra venstresiden, å krysse grensen mellom Israel-kritikk og antisemittisme på en så åpenlys måte som AUT har gjort. Dette bør ikke britiske akademikere ignorere.