Norske medier ynder å betegne neocons som hauker. I det hele tatt er vokabularet så begrenset når det gjelder at Bush-administrasjonen, at man ender opp med å male alle med samme brede pensel: også Condoleezza Rice.

Men den verste har denne uka vært Paul Wolfowitz. Det er mye man kan si om mannen. Paul Krugman gjør det, uten å legge fingrene imellom. Det er en politisk kritikk. Washington har pushet på en markedsliberal policy, og registrerer ikke at store deler av verden ønsker en modifisering. Han trekker særlig frem Latinamerika.

Men når Dagsnytt Atten skal diskutere Wolfowitz inviterer Steinfeld informasjonsleder i Utviklingsfondet: Aksel Nærstad. Den gamle RV-eren har ikke glemt noe. Han trenger bare en rød klut for å aktiviserer all den gamle neostalinistiske gørra. -Å gi Wolfowitz jobben i Verdensbanken er som å gi en kriminell et embete.

Som motvekt, Aftenpostens avslepne utenriksredaktør Nils Morten Udgaard, som starter med å slå fast at Irak har vært en fiasko for USA/Wolfowitz.

Krugman gjør et poeng av at privatisering av Irak var et av USAs fremste mål. Det kan forklare noe av den passive politikken etter at Saddam falt, og noe av famlingen. Her skulle gjøres rent bord. Men begivenhetene tok en annen retning. Det ble ingen privatisering.

Udgaaard har ikke erkjent at Irak har skapt et press for forandring i Midtøsten. Han ser ingen forbindelse mellom begivenhetene i Libanon, palestinske områder og Egypt, og valget i Irak 30. januar.

Krugman er skarp, men han befinner seg i samme verden som ideologiske motstandere. Tolkningen er forskjellig. Med Udgaard og resten av norske medier er jeg ikke sikker på at de gjør det.

De faller som offer for sin egen retorikk. Aksel Nærstads verden er befolket av busemenn. Men noe er galt når moderate Aftenposten har forfalt til et nivå uten nyanser. Les eksempelvis Kristin Nilsens omtale av Condi Rice, inspirert av en profil i LA Times. Rice fremstilles som tøff og kontant, i motsetning til den moderate Powell. Hun sier tingene rett ut, men det er ikke så lurt. Hun fornærmet egypterne da hun tok opp saken til fengslede Ayman Noor, skriver Nilsen.

Hennes egenskaper får et negativt fortegn, men det gjør de ikke i originalartikkelen. Der fremstår Rice som spennende og annerledes. Hun er svart, hun er kvinne. Hun setter en annen standard. Diplomatiet har nok av eksempler på praktisering av det stille diplomati. For Bush og Condi er det et bevisst valg: de har sett seg lei på det stille diplomati. Mottakerne oppfatter kritikken som harmløs. Derfor snakkes det friskere og mer direkte. Men dette får ikke Afenposten frem, hverken Nilsen eller de andre. Det er synd, for dermed fremstår avisen som dørgende kjedelig, i en tid som flommer over av spennende stoff. Den eneste i Aftenpostens utenriksredaksjon som ser ut til å være våken er Halvor Tjønn!

Det er også typisk at man benytter samme jargon som USAs fiender. Aftenposten presterte og beskrive USAs politikk overfor Nord-Korea som stivbent denne uken. De forstår ikke å være fleksible, som Kina. Det er samme modell man bruker på forhandlingene med Iran. Slik skapes karikaturer.