Kommentar

Når Condoleezza Rice kritiserer Saudi-Arabia og Egypt for behandlingen av opposisjonelle, er det taust i NRK, NTB og avisene. Ikke slik at det ikke refereres, men sammenhengen forties. Norge er i ferd med å melde seg ut av verden, eller havne på samme side som de som har makten, enten det er mullahene i Iran eller Putin.

Som følge av 911 har USA radikalt lagt om sin utenrikspolitikk. Norge er kun opptatt av knyttneven, og vil ikke se at Bush-administrasjonen har tatt et oppgjør med den gamle devisen «he may be a son of a bitch, but he is our SOB». Det må være første gang i verdenshistorien at en supermakt finner ut at frihet og demokrati er den beste utenrikspolitikken.

Når presidentens nærmeste og mest betrodde medarbeider holder foredrag på American University for den egyptiske eliten, og ikke pakker budskapet inn i bomull, men gjentar at den gamle kyniske realpolitikken er død, så er det intet mindre enn historisk.

Vi trodde vi kunne kjøpe oss stabilitet og var villig til å ofre demokratiet, men vi fikk ingen av delene, sa USAs utenriksminister. Det er en enorm erkjennelse og innrømmelse. Den arabiske verden lytter. Det gjør også mange andre hovedsteder. Det begynner å gå opp for dem at dette er noe annet enn f.eks. Jimmy Carters vekt på menneskerettigheter. For ikke å snakke om Bill Clintons. Det er mer fundamentalt.

Men nyheten refereres som en enkeltsak i norske medier. Condi har holdt en tale mange ikke likte.

Det som viser at USA mener alvor er at Rice navnga de tre saudiarabiske intellektuelle som ba om et konstitusjonelt demokrati, men fikk fra seks til ni års fengsel.

Når norske medier gjengir kritikken og reaksjonen på den, fremføres den som et isolert aksjon-reaksjon-spill, der den ene er like god som den andre. Rice er tidligere betegnet som for tøff og kontant av Aftenposten. Og NTBs omskrivning av byråene er mer bortforklarende enn forklarende:
Ingress:

Saudi-Arabia vil ha seg frabedt kritikk av USA for manglende politiske reformer. Landets utenriksminister viser til at kongemakten følger folkets vilje.

For det første: det er ikke slik Saudi-Arabias prinser snakker.

«The row is really meaningless,» Saudi Foreign Minister Prince Saud al-Faisal told a post-midnight news conference after Rice conferred with him and the country’s de facto ruler, Crown Prince Abdullah bin Abdul Aziz.

Ingen av partene vil la den andre tape ansikt for åpen scene. Det er diplomatiets uskrevne regel. Aller minst en saudier.

Rice’s comments in Cairo were among the more forthright US statements on Saudi shortcomings, but she toned down her apppeal for reform as she stood alongside Prince Saud at the Riyadh news conference.
«Obviously countries will do this at their own speed,» Rice said. «But we encourage reform to go forward as quick as possible.»
Prince Saud was unruffled by the remarks by Rice as she wound up the Middle East portion of her trip before heading Tuesday to Brussels for a conference on Iraq and then to London for a meeting of the Group of Eight powers.
Asked about Rice’s speech at the American University, the Saudi prince said he was too busy preparing for her arrival here.
«I am afraid I haven’t read it, to my eternal shame,» he said.

NTBs versjon skjemmes av at man i for liten grad beskriver Saudi-Arabias reaksjon sett utenfra. I stedet gjengir man på Tass-maner kongedømmets mening om seg selv. Saudi-Arabia er kongehusets private eiendom. At det skulle følge folkets vilje går det ikke an å gjengi med a straight face. Det var da heller ikke hva utenriksministeren sa.

«The assessment that is important for any country in the development of its political reform is the judgment of its own people,» Prince Saud said. «And that is, in the final analysis, the criteria that we follow.»

Saudi-reformatorer i fengsel

Kjernen i kritikken og det som sved mest, var at Rice tok opp de tre intellektuelle som ble idømt strenge fengselstraffer for bare å be om at kongedømmet ble omdannet til et konstitusjonelt demokrati. Hun tok det opp under talen i Kairo:

«Three individuals in particular are currently imprisoned for peacefully petitioning their government — and this should not be a crime in any country.»
She was referring to three activists sentenced to between six and nine years in prison in May on charges of demanding a constitutional monarch in the ultra-conservative Gulf sheikhdom.
Ali al-De2_kommentari, Abdullah al-Hamed and Matruk al-Faleh were found guilty of «using Western terminology» in formulating their demands. They also allegedly questioned the king’s role as head of the judiciary.
The trio were the last activists held out of a dozen people arrested in March 2004. The three planned to lodge an appeal of their case Tuesday in a Riyadh court, a lawyer and one of their wives said.
The State Department had already registered concern over the fate of the activists and Rice said she raised the matter in her talks late Monday with the Saudi leadership.
«We will continue to follow the progress of this case, we think it is an important case,» she said. «The petitioning of the government for reform should not be a crime.»

Dette er modig tale. Slik pleier ikke utenriksministre å snakke om land de vil stå på god fot med. Utenriksminister Saud ble spurt om kritikken på pressekonferansen natt til tirsdag.

But Prince Saud said he told Rice the prisoners had broken a law. «They are in the hands of the court. The government cannot interfere until the court action is taken in this regard.» (afp)

Her misser NTB poenget fullstendig:

Slike aktiviteter er forbudt i Saudi-Arabia selv når protestene skjer på fredelig vis. Dommen falt i mai, og Rice understreket i sin tale i Kairo at disse «modige» aktivistene ikke ahr gjort annet enn å benytte vestlig terminologi i sine krav om reformer.

Å sende et bønneskrift til kongehuset er i pakt med arabisk diwan-tradisjon. Hele det føydale systemet er bygget på ordningen med bønneskrift til herskeren. NTB forveksler her fakta med myndighetenes versjon. Det var heller ikke Rice som sa de tre bare hadde benyttet «vestlig terminologi». Det får det ut til å høres som om de er papegøyer for Vesten. Det var tvertimot domstolen som dømte dem for bruk av «vestlig terminologi». Hvilket er selve poenget: I Saudi-Arabia oppfattes selv de mildeste reformer av konstitusjonelle former, dvs. ansvarliggjøring, som vestlig og ikke-islamsk. Det er akkurat det samme Ayman al-Zawahiri sier i sin siste erklæring. -La dere ikke lure til stemmeurnene.

I sin gjengivelse forkludrer NTB det som er konfliktens kjerne: et totalitært teokratisk styre som har mye større problemer med demokrati enn religiøs fanatisme. NTB gjentar at Bush ofte er kritisert for å holde en beskyttende hånd over Saudi-Arabia. Dette er den vanlige kritikken, som unnlater å nevne at siden 911 har forholdet vært anstrengt og spent. Det er fullt av problemer.

Problemet er at norske medier skriver utfra noen indre stories. En av de mest toneangivende trekk er ønsket om stabilitet, et ønske om å stole på landenes herskere. I kraft av å være styrende er de respektverdige. Norske oljeministre har fått omgås Saudi-Arabias stort sett i fred. Den politiske utviklingen hos verdens største oljeeksportør burde interessere oss, om ikke annet så av egeninteresse.

Den norske dobbeltmoralen kommer klarest til syne i kurtisen Bondevik-regjeringen driver overfor Putin. Motforestillinger av moralsk art nevnes knapt. Hvordan kan man gi priser til Anna Politovskaja for hennes Tsjetsjenia-artikler i det ene øyeblikk, og skrive begeistret om samarbeid i nord det neste? I politikk kan man ikke være for finslig, men det finnes grenser. Forbrytelsene i Tsjetsjenia er langt over disse.

Det som burde bekymre Norge er Putins autoritære tendenser. Skueprosessen mot Mikhail Khodorkovskij og slaktingen av Yukos har en økonomisk side: myndighetene respekterer ikke lov og rett. Man løser konflikter med makt, enten det er gjennom rettsapparatet eller på andre måter. Telenor merker det i konflikten med Alpha-gruppen om makten i Vimplecom. I Russland er det andre regler som gjelder.

Derfor bør norske myndigheter og selskaper trå varsomt. Innsatsen er stor. Den gjelder ikke bare enorme energi- og naturressurser, men også sikkerhetspolitiske interesser.

Det er som om norske politikere og eksperter ikke våger å gi et usminket bilde av virkeligheten.