Nytt

1.2: Rundt meg surrer håndballkamp. Sport og underholdning utgjør nå en så stor del av sendeflaten at det ikke blir mye tid igjen til politikk og litteratur. Allan Little intervjuet genereal Phillip Morillon i Hardtalk ikveld. Morillon var øverstkommanderende for UNPROFOR, FN-styrken i Bosnia, i 1993. Han ble berømt da han brøt serbernes blokade av Srebrenica på ettervinteren. De holdt byen i et jerngrep. Konvoier ble trenert i det uendelige og plyndret før de slapp gjennom. I denne situasjonen dro Morillon inn i byen, der han møtte uvirkelige scener: familier med barn som bodde ute på gaten midt på vinteren. Da Morillon ville dra tilbake, sperret flyktningene veien. De visste han var deres eneste håp. Morillon tok en ropert og steg fram for menneskemengden: «Jeg vil aldri forlate dere før dere er trygge. FN garanterer deres trygghet.» Dette bandt FNs hender, og var den direkte foranledning til at Sikkerhetsrådet vedtok de sikre sonene. Men samtidig var man fly forbannet på Morillon fordi han bandt FNs hender. Det tok ikke lang tid før Morillon ble avløst. Hans overordnede var undersecretary for peace operations, Kofi Annan. Little spurte Morillon: «Hva synes du: mannen som advarte om faren for massakre to år i forveien, og forsøkte å trygge befolkningen, fikk sparken. Mannen som hadde ansvaret for at ingenting ble gjort, ble forfremmet til generalsekretær.» Morillon unnskyldte seg med at han ikke kunne være dommer. Littles ord er en påminnelse om at historiens dom over Kofi Annan kanskje blir en annen enn det noe sentimentale inntrykket vi sitter med: han har presidert over to folkemord: Bosnia og Rwanda. Nå skjer det i Sudan. Tafattheten hos det internasjonale samfunn er like stor. De afrikanske land greier heller ikke nå foreta seg noe. Burde ikke Annan i dette tilfelle gjøre noe drastisk? Faktum er at det er etikette som gjør at det ikke blir gjort noe med folkemorderne. Hvis de er statsledere blir det beskyttet av den diplomatiske protokoll. Det skjedde med Kampuchea i FN, det skjedde med Rwanda, da den folkemorderiske regjeringen faktisk hadde sete i Sikkerhetsrådet mens myrderiene pågikk. Ingen kalte dem ved deres rette navn! Slik skjer det også med dagens sudanesisiske. Den stinker av rasisme og grådighet. Idag puster politikerne lettet ut fordi kommisjonen ikke brukte ordet folkemord. Dette skjer mindre enn en uke etter 60-årsmarkeringen av befrielsen av Auschwitz.

Les også

-
-
-
-
-
-

Les også