Snakket om å lege sårene og forene nasjonen er tøv. Nasjonen er delt som aldri før. Det er en borgerkrig, en kulturkrig, sa Marvin Kalb fra Harvard University på BBC ikveld.

Han trakk linjene tilbake til Nixon. Høyresiden har sagt at det var de liberale mediene som felte Nixon, og påførte USA nederlaget i Vietnam. Det var på denne tiden det skismaet oppsto som vi ser idag; en høyrefløy som har fått liberalere på defensiven, i den grad at de selv skyr ordet.

Det er det som ligger bak poenget om at «verdiene» var noe av det viktigste ved gårsdagens valg.

Det er noe blodløst og eksemplløst over norske kommentatorers henvisning til at verdiene spilte en stor rolle: de nevner homofilt ekteskap og abort, men ellers blir det tynt.

Kalbs ord satte verdikampen inn i et historisk perspektiv. Høyrefløyen har drevet en gjenreisningsprosess, og har lykkes. Det er merkelig hvor lite norske medier er opptatt av de lange linjer innen høyrefløyen i USA: fra Goldwater, Reagan, Gingrich, Bush II. En viktig forklaring på deres seier er det som kalles the rise of the evangelical right. Bush er en av dem.

Et gjennomgående tema i kommentatorprogrammene har vært om Bush vil «reach out» eller kjøre på med sin agenda: de fleste sier han nå vil realisere det han ikke rakk i første termin på grunn av Irak. Han vil bygge en «lasting legacy»: skattelettene skal gjøres permanente, abort skal strammes inn, og kanskje avskaffes, hvis han får fylt nok plasser i Høyesterett. Da har vi ikke nevnt krigen mot terror, som egentlig er en annen skål, selv om politiske og borgerlige rettigheter hjemme ikke er det.

Tom Wolfe kastet inn et interessant syn i intervjuet med Ed Vulliamy: at sex og status dyrkes på en måte som gjør at folk ikke har noe moral. Det er ikke vanskelig å se tendenser til den samme tøyleløse hedonisme her hjemme. Den er ikke lenger begrenset til Dagbladet, men dukker opp som helgestoff i Aftenposten, med litt rosa farger. Å kritisere dette i Norge har til nå vært stemplet som moralisme. Men det er noen tegn til endring i årets bokhøst: flere skriver om frelse og bruker religiøse termer. Den beste/mest kjente er Ove Knausgårds siste bok om engler.

Antipati

«I think support for Bush is about not wanting to be led by East-coast pretensions. It is about not wanting to be led by people who are forever trying to force their twisted sense of morality onto us, which is a non-morality. That is constantly done, and there is real resentment. Support for Bush is about resentment in the so-called ‘red states’ – which here means, literally, middle America. I come from one of those states myself, Virginia.»

Jeg savner mer informasjon om hvor denne motstanden kommer fra. I Norge er det åpenbart FrP som representerer denne strømningen, og Carl I. Hagens friere til Krf-velgere, passer inn. Høyre er blitt for moderat, for late, for glatte. Folk vil gjerne ha noe med litt mer tak i. Et typisk eksempel på kulturkløften er at Frp har foreslått Knut Haavik til Norsk Kulturråd, og Haavik lover å få inn noe mer folkelig. Han latterliggjør de andre medlemmene som pleier å sitte på cafeen på Kunstnernes Hus.

Dette er en karikatur, men folk kjøper det, akkurat som de har kjøpt republikanernes karikatur av hva Kerry står for i sikkerhetsspørsmål. Ulver og swift-boat veterans.

E forsøk på å være en «sann» liberaler kan være vanskelig: det er guts på den ene siden, og korrekte meninger på den andre.

Kall det gjerne USA mot Europa. Faren er at det oppstår en slik dikotomi, der de to representerer hver sin kultur; de har allerede utviklet seg temmelig langt langs den veien allerede.

Kalb er inne på noe vesentlig. Det er en krig innad i USA, og en krig mellom Europa og USA. Hvis ikke partene blir seg konflikten bevisst kan den bli stygg.

I Europa/Norge bør vi våkne opp til at vi kan få den samme konflikten her.