Kommentar

Det er noe eget å se gode tyske dokumentarer om den brune tiden. Bernard Weiss var intet mindre enn jøde og visepolitipresident for Berlin fra 1927-1932. Han hadde utmerket seg ved sin tapperhet under første verdenskrig, og fått jernkorset. Jusstudier fulgte. Talentfull som han var gjorde han raskt karrieree. Det sier også noe om Weimarrepublikken at en jøde kunne bli visepolitipresident, og en populær sådan, også innad i etaten. Det var Weiss som var ansiktet utda. Han var en ekte tysk patriot: usentimental, skikkelig i alt han gjorde, uredd.

Filmen het «Mannen som jaget Goebbels». I 1926 var Joesph Goebbels utnevnt til Gauleiter i Berlin, den røde byen. Nazistenes strategi var å overta herredømmet over gatene. Derfor gikk de straks i clinch med de rødes organisasjon, Frontbann. Weiss kviet seg ikke for å forby uniformering, og senere ble SA også forbudt. Da en gruppe på 400 kom inn med tog, ble de arrestert på stasjonen. Det kostet å stå opp mot nazistene. Goebbels startet avisen Angriff, hvor Weiss var skyteskive fra dag en. Avisen introduserte en karikatur de kalte Isidor, som umiskjennelig var Weiss. Her ble politisjefen fremstilt som en østjøde. Svak, uten selvrespekt og ære.

Weiss følte at det var embetet som ble vanæret og gikk til sak mot avisen gjentatte ganger, en prosess som leitet på, skal man tro Goebbels dagbok.

Problemet med den faste holdningen var at nazistene var i fremgang. Det er ikke lett å bruke politiet mot det største partiet i Riksdagen. Men Weiss nølte ikke med personlig å lede en tropp inn i Reichstag, da nazistene angrep en avhopper som lekket opplysninger om Ernst Röhms homoseksualitet. Det var en aksjon som kostet ham endel sympati blant borgerskapet. En pyrrhosseier, ble det kalt.

Homoseksualitet og Det tredje rike er et meget interessant tema. Homoerotismen lå tykt utenpå dyrkelsen av de ariske typene, og oppbyggingen av SS. Hitler ville bare ha perfekte greske guder i sin Leibstandarte. Dette ble kommentert av flere i samtiden.

Det sier noe om voldsomhetene på den tiden at da det ble innført demonstrasjonsforbud 1. mai ett år, og kommunistene likevel marsjerte, ble 33 mennesker drept i sammenstøt med politiet. Da var Weiss på ferie, og politipresidenten selv hadde kommandoen. Slikt sjokkerte folk. Det er interessant å merke seg at nazistene på denne tiden ikke satte seg opp mot politiet, men etterkom påbud. De ville fremstå som lov-og-orden-parti.

Skal man forstå hvordan nazistene kom til makten må man studere Weimartiden. Ett stort skritt ble tatt da daværende kansler Franz von Papen oppløste den sosialdemokratiske delstatsregjeringen i Prøyssen. Da lød klokkene for republikken. Hele politiledelsen i Berlin ble arrestert! Prøyssen utgjorde 60 prosent av landet. Den som kontrollerte Berlin kontrollerte Prøyssen, og videre Tyskland.

Unntakstilstanden i Prøyssen innevarslet det legale kuppet som fulgte 30. januar 1933. Weiss sto blant de øverste på nazistenes proskripsjonslister. Han dro til Hamburd inkognito. Men da han leste i avisen at han var ettersøkt for uetterretteligheter, dro han tilbake og meldte seg på kontoret. De trodde han var gal. Først da forsto Weiss at han var i livsfare. Han tilbrakte natten i kullkjelleren til svigermoren, og flyktet til Praha. Etter ni måneder her, fikk han tsjekkisk pass og kunne komme seg til England. Nazistene hadde fratatt ham det tyske. Her etablerte han en butikk. Faren hadde drevet stort i varehandel.

Datteren var tidsvitne og fortalte om livet i oppveksten, om tjenesteleiligheten i Berlin. Huset lå i fasjonable Dalhem.

Like før han døde fikk Weiss vite at han hadde fått igjen statsborgerskapet. Da sa han: Nå kan jeg dø i fred. Han var tysker.

Skjebner som disse gir et perspektiv på hvilket fall nazismens betød, og det skjedde ved en tilfeldighet. Hvilket betyr at heller ikke vi er beskyttet mot noe lignende.