Kommentar

Moral og kynisme, eller stupiditet?: Everything connects in our time. Det er en av grunnene til politikerforakten, og jeg holdt på å si: også overfor journalister og medier. Folk får input fra mange hold og kobler sammen ting som ellers har lite eller ingenting med hverandre å gjøre. Akkurat idag skulle Norge hatt en Emile Zola som skrev et rungende J’accuse til landets elite: Det er ikke bare regjeringen som er unnvikende, opposisjonen, de akademiske miljøene, journalistene: De er alle med å bagatellisere trusselen fra terror-islam og legger lokk på all kritikk av muslimer og problemer ved innvandringen. For alle andre, eller svært mange, er dette uproblematisk. De ser sammenhengen og vil gjerne diskutere den åpent. Men for den liberale og etablerte eliten er det maktpåliggende å åpne det de frykter er en pandoras eske av ormer. Det er da underlig at den samme eliten, med francis sejersted/Fritt Ord og Høyesterett i spissen gjør alt for at nynazistene skal kunne utbre jødehets. Da er argumentet det stikk motsatte: man må ikke legge lokk på ømtålige saker, for da vil de yngle i skjul. Men når det gjelder terror-islam og problemet Vesten/islam er det stikk motsatt.
Den politiske eliten i dette landet lider av akutt shizofreni. Dette er bare ett eksempel.
For at ikke oppmerksomheten skal dreie mot det diskusjonen egentlig gjelder, må man derfor konstruere motsetninger som kan avlede. I dette tilfelle må USA bygges opp som den egentlige trussel. SVs Kristin Halvorsen har flere ganger vist at hun er villig til å gå langt i å gi USA skylden. Forskjellen denne gang er at det er Norges sikkerhet det står om. Hun blir nødt for å velge. Hvis du legger opp til den logikken hun følger, om at det er USA som provoserer, så må hun i neste omgang si at det indirekte er USAs skyld hvis norske interesser skulle bli angrepet. Bordet fanger. Det har tatt meg mange år å bli oppmerksom på når folk bruker en argumentasjon som bygger på en logiske beviskjede, slik sosialister har hatt lett for. Derfor er jeg nå uhre skeptisk når jeg havner på høyreorienterte hjemmesider og ser utvalget av litteratur og artikler som peker entydig i én retning. Ikke for at ikke noe kan brukes. Men verden er ikke så enkel. Den er ikke entydig. Det er blitt tydeligere enn noen gang, og er faktisk noe av gevinsten ved at den kalde krigen er slutt. Jeg tror igjen det er noe folk flest har fått med seg.

Det er derfor helt utrolig å høre tidligere statssekretær Espen Barth Eide gå ut og kritisere regjeringen for å ville sende mannskap til Irak. Norges bidrag til FNs fredsstyrker er på et lavmål, nå skulle man heller sendt folk til den nye FN-styrken for Kongo, som Frankrike skal lede, mente han. Hvis man så på Norges engasjementer den senere tid er det tydelig at Norge velger å støtte USAs engasjementer, på bekostning av FN, sa Eide.

Eide er politiker. Han sier det ikke ut fra idealisme – alene. Han vet utmerket godt hvilken sammenheng, og på hvilket tidspunkt han fremfører en slik kritikk. Han vet det betyr uhyre mye for forholdet til USA at Norge stiller med folk i Irak. USA er den eneste makten som kan lede kampen mot terror-islam. Vi sto på sidelinjen i krigen, men har nå mulighet til å reparere skaden. Likevel mener Eide vil skulle heller satse på en ikke avklart styrke til Kongo, som ligger et godt stykke frem i tid, og hvor det er mange uløste spørsmål. Dette lukter lang vei. Vi konstaterer bare at Halvorsen, Haga, Tønnesson, og Eide utgjør et betydelig miljø. De leker med Norges sikkerhet denne gang, og pulls the wool over people’s eyes om hva dette virkelig dreier seg om.

Norges bidrag i Afghanistan ser ut til å ha blitt lagt merke til. Spesialstyrkene har høy kvalitet som gir goodwill hos samarbeidspartnerne. Hvis vi skal være litt stygge: Er det tilfeldig at det er Frankrike Eide vil at Norge skal samarbeide med? Tyskland har ikke bestemt seg, heller ikke EU, men den tidligere statssekretæren erklærer kategorisk at «denne gangen skulle vi valgt Afrika».