Tales of violence: Gamle aviser kan være like interessant som nye. Du kan få med deg ting du gikk glipp av, eller mer intrikat: ikke bare ser du begivenhetene i etterpåklokskapens lys, hjernen veksler mellom å se det ut fra fortidens og nåtidens synspunkt, og det kan oppstå interessante erkjkennelser. Derfor leser jeg like gjerne om forspillet til Irak-krigen nå, akkurat som om vi aldri blir ferdig med forspillet til første og annen verdenskrig. Kunne det gått annerledes? Hvem utløste hva? I dag handler det om to mindre saker. Begge sto i Herald Tribune for 11. mars 2003. Det ene gjaldt bombingen av det jødiske menighetssenteret i Buenos Aires i 1994. 85 mennesker ble drept. Det var inntil 11/9 den mest dødelige enkeltaksjon mot jøder siden annen verdenskrig. Argentina har fått mye kritikk for ikke å ha oppklart attentatet. I begynnelsen av mars la dommer Jose Galeano fram en 400 siders rapport som anklager Iran for å ha stått bak. Det er første gang argentinske myndigheter retter en anklagende pekefinger mot Iran. Også Hizbollah trekkes inn, uten at noen av dem nevnes med navn. Det gjør iranerne, og trådene fører helt til topps. Den mest fremstående er tidligere sikkerhetsminister Ali Fallahian. Daværende kulturattaché (!) ved ambassaden i Buenos Aires, Mohsen Rabbani, var operasjonell leder.De to andre som nevnes ved navn er en dkplomatisk kurerer og Ali Akbar Parvaresh, tidligere utdanningsminister (!) og visepresident i nasjonalforsamlingen Majilis. Alle er etterlyst gjennom Interpol. Fallahian er mullah og betydningsfull nok til å være medlem av Iraks Ekspertråd, som har en overprøvende funksjon i forhold til regjeringen. Han er også etterlyst i Tyskland, i forbindelse med drapene på fire kurdere i Berlin i 1992.

Det er interessant at også Khatamis regjering, i dette tilfelle utenriksdepartementet, fordømte anklagene som grunnløse og fabrikert av «sionistsirkler i USA og Israel».

Opplysningene i rapporten stemmer med det som en iransk avhopper, Abolghassem Mesbahi, forklarte til tysk politi i 1996. Mesbahi hadde en høy stilling i etterretningsapparatet. Han sa Irans åndelige overhode, Khamenei og daværende president Hashemi Rafsanjani, personlig beordret, finansierte og organiserte attenatet på det jødiske senteret.

Enhver som leser disse linjene forstår at dette er en ganske stor sak, og hvorfor gjør vi det? fordi terror er blitt en mye mer nærværende trussel. Vi forstår bedre alvoret. Og vi blir kanskje betenkt over å høre at Irans egne myndigheter drev med terror mot sivile jøder så sent som i 1994. Da blir også opplysningene om at IAEA fant en stor mengde gass-sentrifuger under en inspeksjonsreise nylig i Iran for adskillig mer urovekkende. Flere tusen sentrifuger sto klar til å bli satt sammen. IAEA forstår ikke hva Iran vil med sentrifugene, hvis det ikke er for å lage atomvåpen. Vi liker ikke å tenke det verste, men problemet er at med regimer som Iran må man det. Det moderasjonens slør som det i manges øyne fremstår med, er bare tidens forsonlige trekk. Man venner seg til det. Akkurat den samme normaliteten ga Sovjetunionen innpass og aksept, da Stalins terror begynte for fullt.

I Norge har man utviklet en egen tabula rasa-teknikk i forhold til terrorismens historie og muligheter. Man nullstiller hukommelsen for hver eneste uke. Det er nok fordi man synes hverdagen går lettere uten å slepe med seg all den mentale bagasjen.

Mange liberalere skulle ønske det var Gore som ledet kampen mot terror og ikke cowboyen fra Texas. Dagens andre lille historie gjaldt den svarte amerikaneren Delma Banks jr, som lå an til å bli nummer 300 i rekken av henrettede i Texas siden dødsstraffen ble gjeninnført i 1982. 300 er ganske mange. Det som er verre er at systemet ikke fungerer. Mulighetene for justismord er for store. Banks tilfelle fikk blant annet tre tidligere føderale dommere, blant dem en tidligere FBI-sjef, til å be høyesterett stanse henrettelsen. Det var altfor mange av momentene til stede som tydet på justismord: Banks var aldri straffet før, ifølge vitner befant han seg langt unna åstedet der en 16-årig hvit gutt ble drept. De to hovedvitnene mot ham var narkomane. En var betalt tyster. En annen ville få tiltalen sin redusert hvis han vitnet mot Banks. Påtalemyndigheten sørget for at alle jurymedlemmene var hvite. Det er vanlig praksis i dette strøket av Texas. Påtalemyndigheten har historisk godtatt 80 prosent av hvite jurymedlemmer, mens 90 prosent av de svarte er forkastet i alvorlige straffesaker, har Banks’ advokater funnet ut. Høyesterett kritiserte nylig domstolene i Texas for å se gjennom fingrene med rasefordommer i rettsapparatet.

Bush var som kjent guvernør i Texas. Dette er the dark side of Power, som vi i Norge enten later som ikke eksisterer, eller maner bort ved moralsk fordømmelse: Gore hadde sikkert tatt større etiske hensyn i krigføringen. Han ligner mer på oss europeere, men spørsmålet er om han ikke hadde vært like handlingslammet, fordi han ville satset på koalisjon med Europa. Skal du ha en handlingsorientert president må det være en republikaner. Du får dødsstraff og Operation Enduring Freedom. Noen synes dette er til å spy av, og mener tydeligvis at det er samme side av makten: voldens. Selv tror jeg det ligner mer på Janus: Maktens to ansikter, der orden og vold inngår en vanskelig symbiose. Det er derfor vi trenger loven.