Hans Rustad Når forfattere med sans for historie og dokumentar begynner å interessere seg for fenomener som Al Qaida, skjer det spennende ting. Martin Amis omtaler Lawrence Wrights bok «THE LOOMING TOWER Al Qaeda and the Road to 9/11». Her er det flere nye observasjoner og sammenligninger, og ikke minst: språklige nydannelser med snert.
En av termene Amis bruker er «theocratic genocide». Det er et perspektiv som er blitt brukt om Hizbollahs krig mot Israel: den første genocidale, islamistiske krig. Begrepet finnes ikke i norsk vokabular, det vil si at fenomenet heller ikke finnes.
Det sies at krigen mot terror er en krig om «hearts and minds». Da tror jeg bøker som denne betyr mye. Den analyserer Al Qaida på en helt ny måte, og gjør det samme med Bush-administrasjonen.
Wright/Amis beskriver jihadistfedrene og deres læregutter på en befriende uhøytidelig og respektløs måte. I vestlig presse er bin Laden & Co nærmest mystifisert. Det er det ingen grunn til.
The Looming Tower, Lawrence Wright’s tough-minded and cussedly persistent narrative opens with portraits of the triumvirate of developed Islamism: Sayyid Qutb, Ayman al- Zawahiri and Osama bin Laden. Almost at once, the question arises: should we be solaced or additionally galled by the poverty of the human material now so ferociously ranged against us? In these pages we meet some formidable schemers and killers, such as Khaled Sheikh Mohammed, the author of «the planes operation» (since captured). As for the other players, there are nuances, there are shades of black; but the consistent profile is marked by intellectual vacuity, by a fanaticism that simply thirsts for the longest possible penal code, and, most basically, by a chaotically adolescent — or even juvenile — indifference to reality. These men are fabulists crazed with blood and death; reality for them is just something you have to manoeuvre around in order to destroy it.
«Virkeligheten er for disse fabulatører bare noe man trenger å manøvrere forbi for å kunne ødelegge den.» Genialt, og det rammer også deler av dagens radikale bevegelse i Vesten.
Bin Laden – et glansbilde, og null hjerne: Bin Laden har bare forsynt islamistene med et religiøst Che Guevara-portrett. Inne i hodet er det lite.
As Wright explains: «The takfiris convinced themselves that salvation for all of humanity lay on the other side of moral territory that had always been the certain province of the damned. They would shoulder the risks to their eternal souls by assuming the divine authority of deciding who was a real Muslim and who was not, who should live and who should die.»
This greatly expanded the population of the killable. Indeed, no armed doctrine in history has availed itself of a vaster target — anything and anyone. «Unfortunately,» one of bin Laden’s companions said, «his IQ was not that great.»
The verdict stands. Bin Laden’s contribution is his image, and nothing more: omnicidal nullity under a smiling halo of beatitude. His personal deformation remains mysterious. Zawahiri was jailed and tortured. Qutb was jailed, tortured and executed. Nobody traumatised bin Laden; unlike his mentors, he was not internally rewired by whips and electric cables. Alone among a shifting crew of one-eyed mullahs, tin-legged zealots, blind sheikhs and paralysed clerics, bin Laden was always intact.
I 1996 var bin Laden down and out i Tora Bora. Han og mullah Omar presset Saudi-Arabia for penger.
Amis formulerer det på en treffende måte: How then did the cornered troglodyte of 1996 become the radiant Mahdi of 2001? Hvordan ble hulemannen fra -96 den strålende mahdi fem år senere? Det er gåten.
Bin Laden og hans gruppe erklærte USA og amerikanere krig i 1996. De greide å gjennomføre sprengningen av de amerikanske ambassadene i Nairobi og Dar es Salaam to år senere, og fikk dermed oppmerksomhet og vakte USAs vrede.
Established as the global champion of the anti-American cause, bin Laden was now the recipient of fresh recruits bearing Samsonite suitcases stuffed with petrodollars from awed admirers in the Gulf.
September 11 itself emerges as a chapter of hideous coincidences. In its early days the «planes operation» consisted of two monoglot «muscle» Saudis blundering around Los Angeles — incapable, it seemed, of asking the way to the nearest flight school.
Det var tilfeldigheter som gjorde at 9/11 ble mulig: Hamburg-gjengen dukket opp i Afghanistan, og de var vestliggjorte nok på utsiden til å kunne fungere.
Konvensjonell tenking vil ha det til at Al Qaida idag ikke er så mye en organisasjon som en idé som har spredt seg. Vi hadde nær sagt også i hodene på vestlige journalister. Det er nok å høre på NRK. Idag fikk Berit Rekaa spørsmål om hvorfor britisk politi hadde arrestert ytterligere 11 personer på terrormistanke. – Hva er det som foregår i Storbritannia, ble hun spurt. – Jo, forklarte Rekaa, – britisk politi ble veldig nervøse etter tubebombene ifjor, og derfor er de nok «overforsiktige». Det var ordet hun brukte.
Da er hun og NRK i fantasi-land. Det er ett av hovedpoengene til Wright: De som gjennomførte 9/11 var fabulanter: Verden er ikke virkelig for dem, den er ikke av kjøtt og blod. De drømmer og skapte «teater». Men også de som reagerte på 9/11, ble fabulanter. Bush-administrasjonen kunne ikke fatte at en ikke-statlig organisasjon kunne ha gjennomført en så komplisert operasjon. De måtte ha hatt støtte fra en stat, og pilen pekte på Saddam. Derfor henga også Bush seg til fabulering da han invaderte Irak.
Også en betydelig del av opinionen er blitt fabulanter etter 9/11: I den muslimske verden nekter man å tro at det var muslimer som sto bak. Det var Mossad. I den vestlige verden brer nå den forestilling seg at det var USA selv som sto bak.
Although few Americans think that the Israelis did it, nearly half (42 per cent) think that the Americans did. This means that the average American is more distrustful of Washington than the average Pakistani (in Pakistan a mere 41 per cent consider that the attacks were not carried out by Arab terrorists — as against 59 per cent of Turks and Egyptians and 65 per cent of Indonesians).
American sceptics hold that the collapse of the twin towers was caused by expert demolition. They hold that the explosion at the Pentagon was consistent, not with a crashed 757 but with a cruise missile. In other words, Washington wounded itself.
Psychiatrists call it fabulation. The rest of us call it conspiracy theory — or the masochistic lust for chicanery and compound deceit. Fabulation may more simply be the failure to assimilate; and we concede that September 11 will perhaps never be wholly assimilable. The first question to be asked of the fabulist is cui bono? And the answer would be, «Well, the Administration, which could then accrue the power . . . to march on Baghdad». We are arriving at an axiom in long-term thinking about international terrorism: the real danger lies not in what it inflicts but in what it provokes.
Cui bono-tenkningen har alltid vært utbredt på venstresiden. Den er degenerert etter 1989-revolusjonen, og på leting etter en erstatning. En 9/11-konspirasjon veier ganske tungt.
Jeg følger ikke Wright/Amis når han skriver at Irak er den alvorligste følgen av 9/11. Det ligger også rasjonelle overveielser bak: Den gamle status quo-tenkningen med stabilitet for enhver pris hadde spilt fallitt. Det var ikke Bush som veltet den. Men han var overhodet ikke forberedt på hva som lå under stenen da Saddam falt.
Og idag? En av følgene av 9/11 er at verden ser ut til å godta at man kan være en from muslim og massemorder på en gang. Det er historien om de kjekke guttene, som umulig kan ha gjort noe slikt, og vestlige journalister som finner alle mulige bortforklaringer.
One convinced that it is possible simultaneously to be a random mass murderer and a good Muslim.
A death-brimmed bog of paranoia and credulity, it is the state of mind of the armed fabulist. The conspiracy detected here is the infidel campaign to obliterate the faith. It all began with the retreat of the Turkish armies from Vienna and the confirmation of Islamic decline: the year was 1683 and the day was September 11.
En viktig artikkel!
