Joe Biden tas i ed som USAs president i nærvær av kona Jill og sønnen Hunter i Washington den 20. januar 2021. Foto: Saul Loeb / Pool via AP / NTB.

Ville Joe Biden ha vært USAs president i dag hvis ikke amerikanske hoved­strøms­medier og IT-kolosser hadde gått sammen om å gjøre kompromitterende informasjon om sleepy Joe og familien til ikke-saker under president­valg­kampen i 2020?

Svaret er ganske sikkert nei, og konsekvensene av det burde ha vært hoved­strøms­mediers konkurs og amerikanske antitrust-myndig­heters tvangs­deling av Big Tech, men spørsmålet har fått fornyet aktualitet med utgivelsen av en ny bok om Biden-familien.

Den 21. september utkom The Bidens: Inside the First Family’s Fifty-Year Rise to Power av journalisten Ben Schreckinger, som jobber for Politico og tidligere har skrevet for blant andre Newsweek, Slate, Boston Globe og Financial Times.

I boken bekrefter en uavhengig kilde New York Posts sak om Hunter Bidens skandaløse eposter om korrupte forbindelser til Kina og Ukraina.

Politico skriver:

Ben Schreckinger’s “The Bidens: Inside the First Family’s Fifty-Year Rise to Power,” out today, finds evidence that some of the purported HUNTER BIDEN laptop material is genuine, including two emails at the center of last October’s controversy.

A person who had independent access to Hunter Biden’s emails confirmed he did receive a 2015 email from a Ukrainian businessman thanking him for the chance to meet Joe Biden. The same goes for a 2017 email in which a proposed equity breakdown of a venture with Chinese energy executives includes the line, “10 held by H for the big guy?”

Bekreftelsen setter Big Techs sensur og andre mediers taushet om saken i et enda pinligere lys.

Det var i midten av oktober, altså et par-tre uker før president­valget i USA, at New York Post offentlig­gjorde en rekke saker om det dypt kompromitterende innholdet i eposter som kunne leses fra en laptop Joe Bidens sønn Hunter hadde levert til reparasjon men aldri hentet.

En av sakene avslørte også Hunter Bidens dekadanse:

Other material extracted from the computer includes a raunchy, 12-minute video that appears to show Hunter, who’s admitted struggling with addiction problems, smoking crack while engaged in a sex act with an unidentified woman, as well as numerous other sexually explicit images.

I en normal verden ville andre medier ha igangsatt selv­stendige under­søkelser, om ikke annet så på grunn av Biden-familiens Kina- og Ukraina-forbindelser.

Saken ble i stedet dels dysset ned og dels avfeid som dårlig underbygget i de fleste store avisene og tv-kanalene, mens sosiale medier som Twitter og Facebook hindret sine brukere i å dele New York Posts saker om temaet.

I en kommentar til utgivelsen av Schreckingers bok skriver New York Post at deres saker var solid underbygget, til forskjell fra andre mediers årelange, grunnløse påstander om samrøre mellom Russland og Trump, og at tildekkingen av Hunter Biden-saken er det klareste eksemplet på korrupsjonen av medier.

Og korrupsjonen fortsetter: Like før utgivelsen av Schreckingers bok, slettet New York Times i all stillhet en sak der avisen hadde hevdet at New York Posts saker om Hunter Biden ikke var underbygd.

Wall Street Journal, som i likhet med New York Post kan gå med hevet hode etter valgkampen i 2020, kommenterer at de fleste medienes kollektive unnlatelse av å dekke epost­skandalen, undergraver allmenn­hetens tillit til pressen.

Selv bidro Wall Street Journal til reell journalistikk:

By the way, our Kimberley Strassel at the time examined hundreds of emails and texts provided to us by Hunter Biden’s former business partner, Tony Bobulinski, who confirmed their authenticity. Those emails corroborated and expanded upon the Post’s laptop emails. They showed that Hunter was seeking to cash in on his name via a business deal with a Shanghai-based company with ties to the Chinese government and military. One email noted that the deal envisioned “10 held by H for the big guy,” whom Mr. Bobulinski identified as Joe Biden. That struck us as news.

Avisen er ikke nådig med det amerikanske etter­retnings­miljøets reaksjon på epost­skandalen.

We also now know that the Russian email disinformation story was false. But that didn’t stop 50 former intelligence officials from signing a statement on Oct. 19, 2020, that floated the Russia canard.

“We want to emphasize that we do not know if the emails, provided to the New York Post by President Trump’s personal attorney Rudy Giuliani, are genuine or not and that we do not have evidence of Russian involvement—just that our experience makes us deeply suspicious that the Russian government played a significant role in this case,” said the statement.

In other words, the former spooks didn’t know anything about the emails or the laptop, but they nonetheless asserted baseless speculation to serve their partisan interests.

Det er ikke bare amerikanske medier og institusjoner som hører hjemme i skammekroken.

Et søk i NTBs arkiver viser at man aldri har skrevet en sak som inneholder navnet Tony Bobulinski der på huset. De som tror at norske hoved­strøms­medier legger for dagen ett gram av journalistisk integritet når de dekker amerikansk politikk, ville ha utvist større realisme hvis de trodde på julenissen.

Men det er én viktig forskjell på Norge og USA. For mens nesten hele den norske befolkningen kjøper virkelighets­beskrivelsen som makten pådytter den, er det omtrent halvparten av amerikanerne som ikke gjør det.