En kinesisk plakat ved starten av kulturrevolusjonen i 1966 med bilder av Marx, Engels, Lenin, Stalin og Mao. Foto: akg-images / Scanpix.

Mens NRK og VG er manisk opptatt av klima, kjendiser, inkludering og feelgood, strømmer ekte nyheter inn til redaksjonen fra Sverige, Tyskland, Frankrike og UK. Disse landene er i ferd med å bli kvernet i stykker av elitisme, multikultur, islam og globalisme. «Alt vi har, og alt vi er» må vike for elitens visjon om «Vi må redde verden». Derfor pulveriseres fortidens kultur, samfunnsånd og opposisjon med normløshet, sosialt press, moralisme, maktmisbruk og propaganda.

Hovedstrømsmediene er dessverre EU-elitens logrende mikrofonstativer for ny-adelskapets mislykkede politikk, derfor kan eliten gjennomføre sine grandiose, virkelighetsfjerne fremtidsvisjoner nesten uimotsagt – selv lenge etter at det er åpenbart dysfunksjonell politikk.

Stalin gjorde det. Hitler gjorde det. Mao gjorde det. Pol Pot gjorde det. Kim Il Sung gjorde det. Fidel Castro gjorde det. Ayatollah Khomeini gjorde det. Hugo Chávez gjorde det. IS gjorde det: omdannet samfunnet etter egen visjon, for oppnå noe større, bedre, renere og mer samlende. Akkurat det samme gjør Angela Merkel, Emmanuel Macron, Ursula von der Leyen, Keir Starmer og resten av eliten når de bruker samfunnet som lekestue for å eksperimentere frem et drømmesamfunn i sitt bilde.

Man blir ikke klokere av å lese deres hellige manifest «FNs bærekraftsmål». Dette er kjent som 2030-agendaen, og den er så ullen og full av paradokser, motstridende hensyn og ønskedrømmer at man skulle tro det var skrevet av en niåring. Og i bresjen for prosjektet ønsker man lettlurte barn og unge opp på barrikadene, som alltid når kulturrevolusjoner er på gang.

En hestekur for å oppnå perfeksjon 

Politikere med «store visjoner» har stor appell, for mennesket er ikke perfekt – og dermed blir heller aldri samfunnene våre perfekte. Voksne, smarte, demokratiske folk med respekt for kultur, samfunn og individet lærer til slutt å leve med denne mangelen på perfeksjon. Vi søker forbedringer, men pent og forsiktig. Vi stopper når noe fungerer godt nok. Livet har alltid feil, humper og uenigheter, og store reformer har en tendens til å gjøre ting enda mer uperfekt. Sånn tenker skikkelige folk. Men noen er kronisk misfornøyde. For moralister, sosialister og elitister er samfunnet aldri bra nok. De vil alltid ha revolusjon. Endring er målet for endringens skyld.

Disse evig misfornøyde gærningene pisker alltid opp et krav om reformer! Noe nytt! For makt. For ære. Bare de får slippe til, så skal det jammen bli andre boller! De tar seg inn i maktposisjoner gjennom å manipulere valg og demokratiske prosesser. Gjennom taskenspilleri, hestehandel, moralisme, press, kameraderi, nepotisme og korrupsjon får de kontroll, og derfra starter de demokratiets dødsspiral – for de overser et viktig faktum: Visjonene deres henger ikke sammen, hverken logisk, faktuelt eller matematisk.

«How hard it was to make. And how easily it is broken.»

Du har sikkert lagt merke til hvordan norsk politikk er besatt av «reformer»? Alt det gamle er dritt. Alt nytt er bedre. Det nytter ikke være forsiktig eller bygge stein på stein lenger. Å se i bakspeilet er helt avleggs. Pøh, fremad! Her må alt kastes ut og bygges opp fra bånn av, med digital pynt på toppen av reform-juletreet: Politi, militæret, fylker, sykehus, skoler, eldreomsorg, NSB … you name it – alt skal «reformeres» og bli perfekt. Men dessverre ender reformene altfor ofte med å gjøre ting verre, for de misfornøyde bak denne reformiveren er ikke så dyktige som de selv gratulerer hverandre med.

Europa er demokratiets skjøre fyrtårn, og det ble langsomt bygget opp på forsiktighet. Stein på stein gjennom hundrevis av år. Samholds-sementen var dårlig, tegningene uklare og sluttresultatet i det blå, men målet var faktisk ganske klart og enkelt hele tiden: Frihet! Europa har gått i bresjen for individets ukrenkelige frihet under ansvar. Jo da: Byggverket vaklet og ramlet til stadighet, og knuste både mennesker, samfunn og drømmer. Kriger, revolusjoner, splittelse og murer oppsto, men likevel: Europeere fortsatte sitt demokratiske byggverk helt frem til 1989, da jernteppet mellom totalitært og fritt falt. Det var da noe skjedde.

Noen ble overmodige av murens fall. Nå skulle murene rives i hele verden, og hele verden skulle omfattes av fred og forsoning gjennom FN og EU. Fra år 2000 virker det som om Europa ble ledet av skjønnhetsdronninger med bare én tanke i hodet: «World Peace». Men skjønnhetsprimadonnaer forstår ikke hvor komplisert mennesket, samfunn, kulturer og politikk egentlig er:

Det finnes ikke noe samfunn som er godt for alle. Det finnes ikke noe perfekt samfunn. Det finnes ingen «one size fits all». Ikke alle vil ha demokrati, frihet, valg, likestilling, åpenhet og ytringsfrihet. Det demokratiske, vestlige samfunnssystemet er ikke forenlig med kulturer som vil ha helt andre samfunnssystemer. Men her er problemet:

Skal store visjoner om verdensfred, enhet og «bærekraftsmål» gjennomføres, blir frihet, valg, preferanser, kultur, religion, opposisjon og debatt en fare. Alt dette undergraver det utopiske paradiset av global enhet for menneskeheten. Derfor må frihet og opposisjon bort, og meninger må strømlinjeformes gjennom propaganda, fake news, sensur og en systemtro presse.

Mennesker som aldri blir fornøyd, kan ikke lede

Mennesker som er misfornøyd med det uperfekte, klarer ikke spre noe annet enn mismot, uro, angst og frustrasjon rundt seg – enten de styrer en familie med sin personlige vasketrang, en by med grønn politikk, en menighet med underkastelse eller et land med globalisme. De tror at visjonene deres skaper entusiasme, men i virkeligheten skaper de bare splittelse. De er misfornøyd-maskiner, men har ikke selvinnsikt nok til å forstå at dét ikke er veien til gode, fungerende samfunn.

Uansett hvor bra noe er, blir det nemlig aldri bra nok for «de visjonære» som ønsker evige reformer, omstillinger, endringer, opprydding og revolusjon. Bare se på MDG i Oslo, som ville skape en «grønnere, varmere og mer skapende by». Hele prosjektet bygget på et falsum: Oslo var nemlig grønn, varm og skapende lenge før de kom og spedde den sure misnøyen sin mot alt som ikke er som dem. Oslo var bra nok. Oslo trengte ingen grønn revolusjon, byen trengte bare forsiktig forvaltning. Det samme gjelder i større skala:

Europeiske politikere burde erklært Europa som best i verden

I år 2000 hadde Europa et mulighetsvindu som aldri ble utnyttet: Politikerne burde stått stolte på toppen av dette fyrtårnet for frihet og ropt ut til resten av verden:

«Se hva vi har fått til på 250 år! Europa er fyrtårnet som viser den farbare veien til fred, frihet og velferd! Gjør som oss. Følg vår oppskrift i deres egne land, så vil dere oppnå det samme som oss!»

I stedet gjorde de det stikk motsatte: I stedet for å være stolte av sin arv, fikk de europeere til å skamme seg. I stedet for å være et fyrtårn for andre kontinenter å navigere etter, ble Europa omgjort til ei fjøslykt som lokker til seg alt mulig rart for å «berike» oss i natten. I stedet for å sette en standard for andre, fremstilles Europa og hvite menn som et problem for resten av verden. I stedet for å være stolt av historien, skal historien viskes ut i skamfullhet.

Og hva med Norge? I stedet for å juble over at Norge er verdens reneste, ryddigste og mest resirkulerende land – et land som alle andre burde se opp til, ha som ledestjerne og følge etter i miljøsektoren –, blir nordmenn fortalt at de er forsøplende, skitne natursvin som trenger et «grønt skifte». Åh, drit og dra med dere!

Det kollektive antidemokratiet

For å oppnå et perfekt samfunn, må alle mennesker være like, alle ha likt ansvar, like muligheter og like evner. Litt som maur, sauer eller andre flokkdyr. Da blir fremgang og utvikling til et kollektivt ansvar, men da fjerner man også hele incentivet for individet til å ofre tid, penger og innsats for å skape fremgang.

Hvorfor skal noen ofre sine egne ideer og sin egen innsats til offentligheten hvis man ikke får noe mer igjen for det? Hvorfor skal man stå opp om morran, når folk som ikke bidrar tjener nøyaktig det samme? Det er dette som knekker sosialistiske stater hver gang: Politikere tar andres penger for å kjøpe stemmer av folk som ikke bidrar med penger.

Innenfor miljøsosialistisk grønn planøkonomi, som Norge nå er styrt av, ser vi derfor i stadig større grad at innovasjon og fremgang er blitt statens eller kollektivets ansvar gjennom statskapitalisme eller planøkonomi. Det er staten som skal digitalisere. Det er kommunene som skal utvikle. Det er det offentlige som skal sørge for fremgangen. Det er skattebetalerne som må betale for innovasjon.

Fremgang er blitt et ansvar for staten, og det foregår gjerne gjennom «reformer» eller grandiose prosjekter som innføringen av DAB, oppføringen av vindmølleparker som Norge ikke trenger, og et rop om å avvikle oljesektoren, som hele det norske korthuset hviler på. Denne trenden av selvskading er enda sterkere i Europa.

Riv alt! Begynn helt på nytt!

I stedet å være fyrvoktere, har euro-moralistene bestemt seg for å rive alt og heller bygge noe helt nytt, moderne og enda bedre, etter deres visjoner. De kan ikke forklare hva dette «bedre» er, hvordan det skal konstrueres, hvordan det skal fungere, henge sammen, eller hvordan sluttresultatet skal se ut. Og når biler brenner og kvinner løper for livet i Tyskland, Frankrike og Sverige, spiller det ingen rolle for adelskapet med bærekraft-pin på jakkeslaget: Alt er bare en hump i veien på vei til perfeksjon. Pytt sann. Fremad mot fremtiden som før! En kulturrevolusjon er uunngåelig. «Vi har ikke noe valg!».

Det som var før, er dritt. Det som skal komme, blir gull. Og når det går galt, konstruerer man samfunnsfiender som kan få skylda: Rasister, nasjonalister, nazister og klimafornektere er overalt! Ta dem! Mobb en opposisjonell i dag! Send ut Antifas SA-tropper, muslimske maskerte bøller eller opprørspoliti mot menigmann i gule vester. Innfør sensur, sosialt press og propaganda for å stoppe kritikken, så kulturrevolusjonen ikke mister momentum. Helt til skaden er uopprettelig.

Formann Mao brydde seg ikke om kineserne. Merkel bryr seg ikke om tyskerne. Jonas Gahr Støre bryr seg ikke om nordmenn. Who cares? Det er jo større ting på gang. Hvem bryr seg om samfunnet, fremtiden, folket, nasjonen, kulturen, kvinner, jøder eller barna våre når vi er i ferd med «Det Store Spranget» mot en forent verden under FNs 2030-mål? Alt kan ofres, for Utopia er nær! SoriaMoria lyser i det fjerne. Bli med, du også, ellers er du en folkefiende.

Hva er løsningen? Aldri å la problemet oppstå, naturligvis

Jeg blir stadig spurt: «Men hva er løsningen din da, Kent? Du bare kritiserer, men kommer aldri med løsninger!» Det er ikke sant, for jeg kom med løsningen for femten år siden: «Aldri la disse tanketomme, konstant misfornøyde middelmådighetene ta over samfunnet! Pek på dem, le og avslør dem, så de aldri får noe å si, og kryper tilbake til skyggene der de og «visjonene» deres hører hjemme».

Dét er min løsning – en løsning som Polen og andre østblokkland med stort hell har fulgt. Folk fra den tidligere østblokken kan nemlig lukte totalitære, samfunnsødeleggende krefter på lang avstand, og har fått nok av idiotien. Og da kan du spørre:

«Men hva er løsningen for Europa nå? Siden man ikke lyttet til dette rådet, hvordan skal man gjenopprette tryggheten i Europa?». 

Vel, det er det naturligvis bare én løsning på: Når samfunnet er kuppet av totalitære krefter som vil avvikle samfunnet, nasjonal kultur, suverenitet, grenser, trygghet og fremtid, på vegne av grandiose, globale «visjoner», så er det bare én måte å få alt tilbake på: avsette globalistene via stemmeseddelen. Stryk dem ut. Spark dem ut. Slik som amerikanske velgere har gjort gjennom Trump. Slik Bukele gjør i El Salvador. Slik Milei gjør i Argentina. Slutt å diskutere. Bare si nei til globalismen.

Hvordan fjerner man totalitære krefter? Med makt, naturligvis.

Hva gjør man når selve demokratiet er avviklet og tilsidesatt, og ekstremister som Keir Starmer får fortsette med herjingene sine gjennom å manipulere parlamentarismen, demokratiske prosesser og media, eller når islamister får makt til å innføre mer islam?

Vel, tillater man at demokratiet blir tilsidesatt, nytter det ikke med demokratiske midler for å opprettholde det. Sorry. Så la oss aldri komme dit? OK? Da må nemlig demokratiet gjeninnføres med makt, opprør, revolusjon og riksrett mot de ansvarlige. Dessverre.

Dette er nesten umulig, siden antidemokratisk islam har infiltrert absolutt alt med sine kulturelle preferanser for «fred». Globalistene forstår fortsatt ikke at islam hverken er vestlig, europeisk, demokratisk, sosialistisk eller flerkulturell. Islam bare har én visjon og ett mål: mer islam og mer sharialov.

Sosialismen ble ikke skapt av Marx, den ble skapt av en mennesketype

Man blir ikke sosialist fordi det er noe galt med samfunnet. Sosialismen ble ikke skapt av Marx. Hans verk «Das Kapital» er bare en fysisk manifestasjon av en menneskelig brist som alltid har vært der: misnøye.

Sosialismen er et samlingspunkt for folk som aldri blir fornøyd, uansett hva. Sosialismen dyrker primitiv misunnelse som en dyd, og gir falske løfter om perfeksjon. Det er et budskap som appellerer til lillehjernen, fordi det er så enkelt, fristende og lettvint – men når man lar lillehjernen bestemme, blir resultatene deretter.

Det er mye enklere å følge instinkter enn intellekt, derfor blir vi aldri kvitt sosialismen, uansett hvor mange millioner som dør under de røde fanene. Sosialisme, globalisme, moralisme, klimahysteri og islam er koblet til instinkter og ikke til intellektet. Derfor ødelegger disse kreftene gode samfunn med grandiose røde, grønne eller svarte revolusjoner, med falske løfter om en fantastisk fremtid. De innfrir aldri. De representerer et brannskadesalg: Alt må bort før nye varer kommer inn!

Folk som er fornøyd, ønsker ikke store omveltninger og kulturrevolusjoner

For å gjennomføre visjonære reformer, må samfunnet sprenges av misnøye. Og er ikke folk misfornøyde nok, må de gjøres misfornøyde. Folk må skremmes. Fiender må konstrueres, enten fienden er jøde, kontrarevolusjonær eller harmløs CO2. Folk må lokkes med i en massebevegelse hvor de frivillig går med på å angripe sitt eget samfunn og seg selv.

Innfør flyskam, kjøttskam og bilskam. Få folk til å godta at hvit hud er å være født rasist. Fortell borgerne at samfunnet deres er en vederstyggelighet, og at kulturen deres er en hatefull anakronisme. Folk må dresseres til å hate seg selv og sin egen kultur, og omfavne utopier. Det er sånn Iran ble en sjia-stat, eller Kambodsja ble et torturkammer. Man må knekke noen egg … etc. Men her er sannheten basert på empiri:

Ansvarlig samfunnsbygging foregår gjennom Konrad Adenauers «Keine Experimente», ikke globalistenes «only experiments»: Forsiktig, kjedelig fremgang gjennom hensyn og frivillighet er oppskriften på vellykkede samfunn. Risikovurdering er første post i alle endringsprosesser. Frihet er eneste norm som teller. Ytringsfrihet er eneste vei til demokrati. Kapitalismen er eneste vei til velferd.

Og sannhet er eneste vei til bedre samfunn.

Kjøp Kent Andersens bok fra Document Forlag her!