10.02: Ah! hvor kjedelig avisene skriver, når historiene ligger rett fremfor dem. Det ble sagt om Condis tale i Paris at den var full av underliggende følelsesmessig spenning. Dette var en viktig tale. Condi er en spennende person: hun hentet fram bilder på frihetslengsel fra sin egen bakgrunn: hun snakket om at borgerrettsbevegelsen begynte med at en kvinne i Alabama var lei av å måtte sitte bakerst i bussen, og en dag reiste seg og gikk frem. Det er et sterkt bilde. På en verdighet som svarte kan bære på en særskilt måte. Som irakerne viste på valgdagen. Etter talen dro Condi til et kjent musikkonservatorium. Hun var jo en utdannet pianist med en begynnende karriere, da hun brøt over tvert, og bl.a. ble ekspert på Sovjetunionen. Dette er USAs utenriksminister. Ikke si det ikke er en spennende historie. Men hvor er begeistringen, over den gode historien i norske medier? Over møtet mellom de lynende intelligente svarte damen og de franske eliteutdannede politikere og intellektuelle! En ganske morsom konstellasjon bare det. Politikk blir til gjennom og mellom mennesker.