Sakset/Fra hofta

Bilde: Not his cup of tea. Dylan mottar presidential Medal of freedom fra Barack Obama i Det hvite hus. Foto: Kevin Lamarque/Reuters/Scanpix

Bob Dylan holdt nylig sin takketale for Nobelprisen i litteratur. Det er ingen stor tale, men den har et enkelt og tydelig formål: Dylan forteller oss hva hans viktigste røtter er. Reaksjonene har vært blandede. Det er egentlig ikke rart.

Så hva sier Dylan om sine røtter? Den store rabulisten, rocker, opprører, visesanger og hele flower power-generasjonens ikon og en av kulturrevolusjonens helter ble ikke inspirert av den franske revolusjonen, modernistene, eksistensialistene, antikrigsbevegelsen eller new age. Han trekker i stedet fram to andre kilder: Den amerikanske folkelige sangtradisjonen og den vestlige litterære kanon. Dette er det bemerkelsesverdige ved Dylans tale.

Ikke rart at man er skuffet. Og ikke hadde han et eneste ord om Trump og klimakrisen heller… Det er derfor naturlig at kulturjournalist i Aftenposten Robert Hoftun Gjestad har følgende overskrift: «Dette var da stusselig, Dylan«.

En ting er at journalisten ønsket seg noe mer tidsriktig – kulturjournalister i dag er gjerne opptatt av det tidsriktige – men det verste er at Hoftun Gjerstad ikke ser det oppsiktsvekkende i at røttene til denne «rocke-poeten» ligger i det folkelige (som selvsagt er kjent stoff) men altså, også i det klassiske. Ja i selve den vestlige kulturelle kanon.

Det er ingen stor tale, noe slentrende og kanskje uferdig, men likevel ytterst interessant. I talen legger han fram litteratur og musikk som har inspirert ham, og han nevner noen musikere fra hans tid som ung, og han trekker spesielt fram de tre store litterære klassikerne Moby Dick, Intet nytt fra Vestfronten og Odysseen – fra henholdsvis den amerikanske, europeisk/kontinentale og greske kulturkrets. Det er da Aftenpostens anmelder bryter ut med følgende kommentar til bokvalget: «Ikke akkurat spennende valg.»

Åh? Ikke «spennende»? «Spennende» er et av disse stikkordene i dag som signaliserer en tidsriktighet som ikke lar seg saklig begrunne. Det viser en rett holdning til en sak som ikke lar seg argumentere logisk for. «Spennende» er et ord man hører når en mannekeng opptrer med underbuksa på hodet og vrengt jakke… Dét er spennende det! Dylan er – helt riktig – ikke spennende i dagens terminologi.

De tre nevnte bøkene har noen grunntema i vår kultur, ja trolig for menneskets tilstand generelt – mystisk, tragisk, om storhet og tap. Framskritt og undergang. Offer og soning. Tro og lengsler.

Det er ikke overraskende at Moby Dick er et førstevalg med sitt ugjennomtrengelige univers av referanser og metaforer – og hva den boka har betydd for amerikansk kultur og identitet forstår europeere ofte lite av. Aftenpostens kulturmedarbeider synes dette var kjedelige saker.

Det interessante Dylan dessuten gjør i talen er at han knytter impulser fra folkelig kultur i USA, som fra country og western, blues, shanties, ballader etc til nettopp impulsene fra disse bøkene – kanskje spesielt Melvilles Moby Dick. Det er noe som forener – og i passasjen mellom hvor han beskriver amerikansk musikk til han presenterer Moby Dick med flere, legger han inn et eget typisk dylansk poetisk og billedtungt avsnitt – som en illustrasjon til nettopp dette:

«You know what it’s all about. Takin’ the pistol out and puttin’ it back in your pocket. Whippin’ your way through traffic, talkin’ in the dark. You know that Stagger Lee was a bad man and that Frankie was a good girl. You know that Washington is a bourgeois town and you’ve heard the deep-pitched voice of John the Revelator and you saw the Titanic sink in a boggy creek. And you’re pals with the wild Irish rover and the wild colonial boy. You heard the muffled drums and the fifes that played lowly. You’ve seen the lusty Lord Donald stick a knife in his wife, and a lot of your comrades have been wrapped in white linen.»

Talen er ikke stort mer enn dette, to impulser som formet ham, og hvordan de to henger sammen – og som vi finner i rikt monn i sangene hans.

«I could make it all connect and move with the current of the day. When I started writing my own songs, the folk lingo was the only vocabulary that I knew, and I used it.»

Deretter presenterer han den klassiske litteraturen fra Dylans gymnasdager. Det var hans fundament. Ikke bare Moby Dick, Vestfronten og Odysseen, men «Don Quixote, Ivanhoe, Robinson Crusoe, Gulliver’s Travels, Tale of Two Cities, all the rest – typical grammar school reading that gave you a way of looking at life, an understanding of human nature, and a standard to measure things by. I took all that with me when I started composing lyrics. And the themes from those books worked their way into many of my songs, either knowingly or unintentionally. I wanted to write songs unlike anything anybody ever heard, and these themes were fundamental.»

Virker på meg som Dylan hadde noe viktig å si oss i talen likevel. For det er jo våre kulturelle røtter han snakker om.

Les også

-
-
-