Ved en kunstutstilling i Pagazzano i den norditalienske provinsen Bergamo, som arrangeres i forbindelse med en «dialog-biennal» på stedet i tiden 7.–29. oktober, har et av de utstilte kunstverkene blitt gjenstand for uvanlig indignerte reaksjoner.

Installasjonen, som står utstilt i en lokal festning, består av to obelisker kalt «Pietas 1» og «Pietas 2», og påskrifter med såvel latinske som arabiske bokstaver nede på begge steinene, minnes personene som ble drept i forbindelse med terrorangrepene i Barcelona og Cambrils.

Det som er uvanlig, er at også terroristenes minne hedres: På dobbeltmonumentets ene halvpart står navnene på den fjorten ofrene for terroren, på den andre halvparten navnene på terroristene som døde – enten fordi de ble skutt av spansk politi, eller fordi de befant seg i huset som raste sammen ved et uhell under forberedelsene.

De besøkendes reaksjoner på sammenstillingen av mordere og uskyldige har ikke uteblitt, men den ellers ordknappe kunstneren – Antonio Menegon fra Vicenza, kjent under psendonymet Gaetano B. – forsvarer sitt arbeid:

«Det er minnesteiner over begge parter. Adskilt i livet, men forent i døden. Betraktet hver for seg har de også mening: Enhver sørger over sine døde.»

Et monument i Spania og et i Syria ville ikke ha vekket reaksjoner, sier han. Det er det å bringe dem sammen som gjør at folk reagerer. Et paradoks i en global tidsalder hvor alt angivelig flyter sammen? Kunstneren fremhever spesielt smerten hos terroristenes etterlatte:

«Også de som påberoper seg å være krigere, har fedre, mødre, slektninger og venner – alle sammen personer man ikke kan nekte å minnes dem.»

Gaetano B.s resonnement holder ikke helt vann: «Krigere» som i Allahs navn myrder sivile – to av dem under ti år gamle – fordi de er «vantro», er ikke legitime stridsmenn, og er langt fra å kunne sammenlignes med soldatene som ligger begravet på den tyske krigskirkegården i Normandie. Forsoning mellom briter og tyskere var mulig, men er forsoning mellom sivile europeere og muslimske jihadister mulig? Neppe.

Den kunstneriske provokasjonen reiser et spørsmål: Er den legitim? Er denne ørefiken til de pårørende etter det tre år gamle og det sju år gamle barnet innenfor det som er legitim kunstnerisk frihet? Biennalens arrangør, skulptøren Giuliano Ottaviani, mener det: Skandale er en del av kunsten, sier han. Og svaret er vel ja, men at ingen har plikt til å stille ut. Både kunster og utstiller må finne seg i hard medfart, men det er galt å bruke lovene mot dem.

Pagazzanos borgermester Raffaele Moriggi ser det imidlertid litt annerledes. Uvitende om hva slags verk som befant seg på utstillingen han selv hadde åpnet sist lørdag, ble han fly forbannet da han oppdaget at terroristers minne var hedret. I en kommentar sier han at noe slikt aldri ville ha blitt tillatt hvis man hadde kjent til verkets beskaffenhet på forhånd.

Moriggi har imidlertid ikke fått verket fjernet, selv om han angivelig hadde lyst. Derimot har han besørget tildekning av navnene på begge obelisker. I en kommentar sier han at den kunstneriske friheten til å provosere ikke inkluderer retten til å hedre personer som har drept uskyldige. Prinsippet er nok diskutabelt i fravær av større presisjon. Det finnes folk som ustraffet og konsekvensfritt hedrer Stalin, Mao, Muhammed og Che Guevara.

Moriggis indignasjon kunne ha vært unngått hvis han på forhånd hadde vist interesse for verkene som var utvalgt til en utstilling hvor hans egen rolle var å kaste glans over arrangementet. Han var ikke blitt informert om verkene, så hvorfor akseptere rollen i fravær av informasjon. Kanskje bør Elie Wiesels utsagn om at det er likegyldigheten som baner vei for at godheten viker for ondskapen, utvides til også å omfatte toskeskapen. Det er de dovne intellektene som gjør at de tomme tønnene får ramle mest.

Utstillingen av dobbeltmonumentet har også en moralsk side, som er vel så viktig som de kulturelle og rettslige sidene: Hva slags sivilisasjon er det som kommer på ideen om å hedre sine egne slaktere, selv når slakternes ofre omfatter egne barn som ikke har fylt fire år? Hvordan gikk vi over fra å være en livets kultur til å bli en dødens?

Eco di Bergamo – Bergamo News – Corriere della Sera – Libero