Bilde; Vladimir Borovikovsky Nativity of Christ

Jeg er agnostiker, eller ateist. Det er aldri godt å vite.

Men likevel.

Forleden var jeg innom et dannet hjem, med hyggelige og romslige mennesker. Utenfor inngangsdøren var det plassert en nisse. I entreen satt det en nisse. Innover i huset satt det nisser, enkeltvis eller i grupper.

– Hvor er Jesusbarnet? spurte jeg meg selv.

I julen vil jeg ha Jesus, uansett hvor hyklerisk eller schizofrent det måtte lyde. Jeg vil høre juleevangeliet og julesangene. Man strever med sin barnetro, og ikke mindre med sin voksentro eller mangel på sådan.

Men likevel –

Konsekvensene av  Jesu nærvær på jorden i sin tid var enorme for de folkeslag som ble berørt av budskapet hans. Sivilisasjoner er grunnlagt på hans liv og lære. Jesus ønsket en fredelig verden og at menneskene skulle elske hverandre. Det gikk ikke alltid sånn i etterkant, men la oss ikke skylde på opphavsmannen.

Vel seks hundre år etter Kristus poppet det opp en profet som, etter hva det sies, dannet fredens religion. Denne fredelige religionen sprer seg som en kreftsvulst i den vestlige sivilisasjonen (sa jeg vestlig sivilisasjon? Fysj og føy!). Den blir ønsket velkommen av frigjorte mennesker, og Jesu etterkommere (den norske kirken) dialogiserer så stemmene blir hese og verdigrunnlaget deres pulveriseres. De har rent mot Allahs skjær.

Lærere, såkalte pedagoger (de står visst samlet både på Voss og andre steder), vil ikke ha noe med skolegudstjenester å gjøre. Jesusbarnet kunne komme til å dukke opp. Og igjen: fysj og føy! La oss kutte alle bånd, alle tradisjoner, all historie, la oss bli kjønnsnøytrale osv.

I Aldous Huxleys «Vidunderlige nye verden» har samfunnet ødelagt alle kulturminner fra før Fords tidsregning. Pyramidene er borte, Shakespeares verker er borte. Det sponrane utbruddet er ikke «Åh! gode gud!», men «Åh! gode Ford!».

Er vi i ferd med å gjøre noe lignende, om enn foreløpig i mindre omfang, og uten å ane konsekvensene?

I bunnen av en lang og komplisert historie ligger faktisk Jesusbarnet. Det er ikke lenger bare ikonisk, det er en realitet i de såkalt kristne samfiunn, enten man vil eller ikke. For meg som ateist, eller agnostiker (vet ikke sikkert) har julen med sin etterhvert tynnslitte kontakt med opphavet, blitt mer og mer viktig som en påminnelse om hva som er i ferd med å skje.

Ateister i alle land, slå ring om Jesusbarnet! Glem at det muligens er et paradoks.