I 1957 lagde Oslo Kinematografer en informasjonsfilm kalt «Oslo og de gamle». Den viser stolt frem de nye sosiale tiltakene for de eldre. Velferdsstaten var ung, oljeeventyret lå tiår frem i tid, og likevel snakket de allerede om hvordan fremtiden ville bli for vår mor og far.

Vårt samfunn står i dag overfor det problem at andelen eldre i befolkningen stadig øker, sa Jan Frydenlund, som var fortelleren i videoen som ligger nederst i saken. – Ved utgangen av 1970 regner man at over 500.000 vil ha passert 65 års grensen, og 328.000 vil være over 70 år.

De brukte ikke det nedsettende begrepet «eldrebølgen» den gang, som så dagens lys på 1980-tallet. Ordet er  i bunn og grunn stigmatiserende og skyver skylden over på bestemor og bestefar.

Siden den gang har de tatt begrepet og kjørt det på steroider. Det er ikke lenger en bølge, men en demografisk tsunami, som NRK selvfølgelig har plukket opp: Kommunedirektøren meiner Hvaler opplever en «eldretsunami»: – Legg press på tenestene våre.

Forestill dere at statskanalen bruker «innvandringsbølge» eller «innvandringstsunami». Dere vil se griser fly over vårt langstrakte land før dét skjer.

Det er rørende å se filmen fra 1957. Man merker stoltheten og den genuine omsorgen i alt de gjorde for å gjøre livet bedre for Norges eldre. Når vi så hører den ferske rapporten fra Riksrevisjonen, ser vi med all tydelighet hvor grovt regjeringen og politikerne i de senere år har sviktet eldreomsorgen.

You had ONE job!

Syv tiår senere legger nemlig Riksrevisjonen frem en rapport som konkluderer med at eldrebølgen er her, men kommunene er fortsatt ikke forberedt.  Allerede i 2018 påpekte Riksrevisjonen at kommunene ikke hadde tilstrekkelige planer for å møte utfordringene, skriver Nettavisen.

You had one job!, heter det når noen har én enkel oppgave og likevel mislykkes fullstendig. Normalt strekker ikke den ene jobben seg over flere tiår, men det gjør den når det gjelder politikerne og eldreomsorgen.

Riksrevisjonen slår fast at kommunenes helse- og omsorgstjenester ikke er dimensjonert for å håndtere den kraftige økningen i antall eldre. Det foreligger risiko for svikt i tjenestene, og kommunene får kritikk for at de ikke planlegger systematisk for fremtiden.

Tenk over det. I 1957 var norske myndigheter allerede opptatt av at det ville bli flere gamle. Det var samme år som kong Haakon VII døde, 85 år gammel og ble etterfulgt av vår folkekonge Olav V, Sovjetsamveldet skjøt opp «Sputnik 1», og Elvis Presley var på høyden.

Siden den gang har vi bygget opp verdens rikeste oljefond, fått 350.000 flere over 67 år, sendt hundrevis av milliarder i bistand, organisert mottak av hundretusener av innvandrere, laget handlingsplaner, stortingsmeldinger og utvalg, og lovet gull og grønne skoger i valgkamper.

Likevel har vi ikke klart å skaffe nok sykehjemsplasser eller rekruttere nok folk til å ta vare på dem som bygde landet. Det er ikke lenger en politisk feil. Det er en nasjonal tragikomedie, uten en lykkelig slutt.

Å nei, det ble flere gamle! Hvem kunne ane dét?

Selve definisjonen på galskap

Helseminister Vestre sier at «varsellampene lyser». Ja, de har blinket siden 1957, Vestre, da dine oldeforeldre var den generasjonen filmen viste omsorg for.

Kanskje det er på tide å innrømme at det ikke er en varsellampe, men en evig, nasjonal røykdetektor dere har ignorert fordi verden og nye landsmenn kommer først. Alltid.

Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen: Nordmenn er tredjerangs borgere i sitt eget land.

Som de har gjort i tiår, skylder regjeringen på kommunene. – De må ta dette ansvaret, sier Vestre. Så skal staten «ta grep når varsellampene lyser».

Det er bare tomme ord og skyldfordeling.

Mange kommuner har feil prioriteringer, men til syvende og sist er det regjeringen som har det øverste ansvaret. Og definisjonen på galskap er å gjøre det samme om og om igjen og forvente et annet resultat neste gang.

I over et århundre har Norge tilrettelagt for bedre eldreomsorg. Statlig alderstrygd ble etablert allerede i 1936. De første hjemmetjenestene ble utviklet fra 1950-tallet, og filmen fra 1957 viser konkrete planer for en økende eldre-befolkning.

De som styrer landet, har altså visst at det ville bli flere eldre, men likevel valgte de å ignorere det. Og paradokset er at jo rikere Norge ble, jo mindre viktig ble eldreomsorgen.

Samtidig har vi importert en helt annen demografisk utfordring uten å snakke om en katastrofal innvandringsbølge. For det er tydeligvis mer politisk korrekt å skylde på de gamle nordmennene som betalte for alt, enn å innrømme at vi aldri tilpasset velferdsstaten for hverken det ene eller det andre.

Vi har mer enn sytti år med kunnskap, men tilstanden blir bare verre og verre. Det er dypt tragisk og en skam. Ikke minst er det en nasjonal svikt mot dem som ga oss alt.

At de gamle i sin livsaften skal få det så godt som mulig, er det bare én mening om, sa Jan Frydenlund i filmen for 70 år siden. Man kan undre seg over hva han ville synes om dagens tragiske eldreomsorg.

Jeg snakket med min 86 år gamle mor i dag og fortalte henne om Riksrevisjonens rapport. Hun vet godt hvor skattepengene hennes havner. For to år siden fikk hun beskjed om at ventelisten til omsorgsbolig var lang, fordi kommunen forventet en tilstrømning av asylsøkere.

– De sauehodene som styrer dette landet, vil ikke gi seg før kassene er tomme, sa hun.

Jeg sa ikke: – Men mamma, da! Du kan ikke si dét. Det er jo politikerforakt! For jeg er helt enig med henne. Og dét er trist som fa*n.

Det ultimate sviket: 5-stjerners fengselsmat på islamske høytider, elendig institusjonsmat til våre eldre

Kjøp Hans Rustads bok om Trump her!