Hans Rustad 
Høyesterett har avsagt flere dommer som innebærer innskrenking av ytringsfriheten på nett, sogar benyttes varetekt som forhåndssensur, for å hindre en ytring å bli fremsatt. Det er en helt ny rettspraksis og nylig kom den til anvendelse i Hålogaland tingrett der en mann ble satt inn i to ukers varetekt, for å hindre ham i å ytre seg. Han skulle fremstilles i en annen sak likevel så han kunne likevel bli sittende resonnerte domstolen.
Så lett tar tingretten på å benytte fengsel som forhåndssensur.
En så lemfeldig omgang med varetekt representerer en utglidning som kan få alvorlige konsekvenser. Er noe av alvoret ved fengsling for meninger ved å forsvinne?
Det er per definisjon forhåndssensur hvis dommeren burer noen inne for at de ikke skal kommunisere.
En slik rettspraksis har vi aldri hatt her i landet.
Man buret ham inn for noe hypotetisk – hva han kunne komme til å si og hvordan det kunne komme til å påvirke andre.
Vanligvis benyttes sensur om noe man har sagt eller skrevet. Her brukes det om noe imaginært, hva vedkommende kunne komme til å skrive og hvordan det ville kunne inspirere andre.
Da er vi over i et helt nytt landskap, men det flukter med det vi har hørt de senere år: Ord er handling og derfra er det ikke langt til tankeforbrytelse. Dette var noe man lo av før da Orwell og 1984 var på moten. Nå er det ingen som ler lenger. Det er blitt realitet og de som skrider til verket og setter folk i fengseler ikke mottagelig for kritikk.
Dette er ett av bevisene på at vi har overskredet en grense: Det som tidligere sto som urokkelige påler: At du kun kunne dømmes for noe du hadde gjort som brøt med loven er erstattet av noe du kunne komme til å si og enda mer spekulativt: ordenes virkning på et tenkt publikum.
Det er neppe tilfeldig at vi ser det samme i Tyskland hvor folk dømmes for å ha kalt Friedrich Merz for Pinocchio og folk nektes innreise til Storbritannia for å ha kritisert Keir Starmer og britisk sensur.
Vi er over i et nytt landskap og det er skapt og styres av et regime.
USA som advarsel
De som har fulgt Obamas renkespill mot Trump og Bidens lawfare vil ha en fordel. Det er denne dype staten som har kommet til Europa hvor vi har langt dypere og mørkere røtter enn USA. Amerikanerne har klart å ta tilbake ytringsfriheten. I Europa ser det stygt ut.
Ett vesentlig trekk ved fremveksten av det nye regimet er mistenkeliggjøring:
Trump er brukt som ikke bare hoggestabbe, men som et troll man kan stappe full av hva som helst. Journalister har for lengst mistet oversikten og historikken, for ikke å snakke om kontakt med det virkelige liv.
Når Anders Giæver skriver om Shada-saken at det kan være tidenes konspirasjonshistorie låner han forestillinger fra Bidens FBI og justisdepartement.
Noen har perfeksjonert en metode og hvis man vil bevare politikken og ordskiftets autonomi må man kjenne kodene og dra kjensel på dem. Ellers blir man løpt over ende.
Varetektsfengslingen i Bergen kommer ikke out of the blue.
Anine Kierulf og vitass. Patrick Løkken omtaler den nye praksisen i en artikkel i Advokatbladet. Det er symptomatisk for oppsmuldringen av norsk offentlighet at en så viktig debatt foregår i et fagorgan og ikke i dagspressen.
Høyesteretts ankeutvalg hadde 15. mai oppe en sak hvor politiet ønsket fengsling grunnet fare for gjentakelse.
A ble pågrepet 6. mai 2026 og siktet for krenkelse av privatlivets fred, jf. straffeloven § 267, og deling av krenkende bilder mv., jf. straffeloven § 267 a første ledd. (3) Det faktiske grunnlaget for siktelsen gjelder publiseringen av en rekke videoer på As kontoer på sosiale medier. I videoene skal A blant annet ha påstått at barnebarnet hennes var blitt utsatt for seksuelle overgrep av sin far og farfar. Hun skal også ha spilt av lydopptak av barnebarnets saksbehandlere i barnevernet der barnebarnets behandling omtales, og vist fram et journalnotat der barnebarnet identifiseres med navn.
Siktelsen i vår sak gjelder nye videoer publisert mellom juli 2025 og mai 2026. (5) Påtalemyndigheten krevde A varetektsfengslet i fire uker. Fengslingen var begrunnet i faren for gjentakelse. (6) Den 7. mai 2026 avsa Salten og Lofoten tingrett kjennelse der A ble løslatt. Tingretten mente det ikke forelå tilstrekkelig gjentakelsesfare. (7) Påtalemyndigheten anket kjennelsen, og anken ble gitt oppsettende virkning.
Det er altså politiet som vil bruke varetekt for å forebygge ytringer på sosiale medier som de finner støtende for den fornæmede part. Typisk er det at dette gjelder saker om barn og mistanke om overgrep.
Det er ikke lett for retten å skjære gjennom og vite hva som er hva. Skal politiet kunne fengsle folk for å stoppe munnen på dem?
Alle kjenner monomane på nett som rir sine kjepphester. De fleste er ufarlige, men noen er ubehagelige. Ikke minst å få familielivet hengt ut er ubehagelig og kan skade barn.
Høyesterett har imidlertid forlangt at domstolene foretar en interesseavveining. Det er kryssende hensyn.
Ett kan være den politiske klassens behov for ikke å bli hengt ut. Douglas Murray har nylig stemplet den politiske klassen i Storbritannia som kriminell. Den vet godt hva den gjør. Innvandringen og volden er ikke bivirkninger, det er resultat av en bevisst politikk over tid.
Skal han kastes i fengsel? Det kan jo tenkes at han vil inspirere noen til handling. Skal han stå ansvarlig?
Slike assosiative spekulasjoner /beskyldninger har florert i Norge lenge og ble for alvor satt i omløp etter 22. juli.
Hvem skal avgjøre hva som er legitime anklager på vegne av en forurettet part der offentliggjøring kan tvinge sannheten frem og hva som er ondsinnede bakvaskelser?
Sosiale medier åpner opp mange Pandoras esker. Den mest effektive filtreringen kan være rask gjennomstrømming: La publikum respondere. Som regel er det de som gir en følelse av hva som er hva. Politiet egner seg ikke i en slik rolle og de er ved å bli så politiserte at de er ved å miste publikums tillit.
De er polariserende.
Det frie nettet er vår siste skanse. Hvis den ryker er det lite som skiller oss fra et autoritært styre som skalter og valter med ytringsfrihet og habeas corpus som de vil.
Habeas corpus er latin og betyr direkte oversatt «du skal ha din kropp», eller mer presist «du skal selv ha kontroll over din kropp», som betyr «du skal ha din frihet i behold». Disse to ordene innledet en rekke writs, som var prosessformularer utstedt av lordkansleren på vegne av kongen. Felles for alle disse formularene er at de i forskjellig hensikt påbød en myndighet å føre en arrestert person for en domstol innen en viss frist etter at han var blitt arrestert. Hensikten med dette var å hindre vilkårlig frihetsberøvelse.
Det er usikkert når writ of habeas corpus oppsto, men prinsippet har fått sitt uttrykk i Magna Carta (1215), som garanterte alle frie menn vern mot ulovlig fengsling.
Mest kjent er Habeas corpus ad subjiciendum, som var en writ som ble anvendt i England med formål å prøve det rettslige grunnlag for fengsling. Dette formularet gav navn til Habeas Corpus Act.
I nyere tid fins det bestemmelser tilsvarende writ of habeas corpus i den amerikanske grunnloven og en rekke andre konstitusjoner.
