Vår kultur lider av bildeoverflod. Vi er overmettede av bilder. Hver dag oversvømmes vi av AI-genererte bilder av alt, også det mest sakrale som bilder av Kristus: hyper-realistiske, uendelig reproduserbare, tilgjengelige på ett sekund i enhver stil og ethvert format. Den digitale bildestrømmen er en form for anestesi. Den bedøver sansen som skal til for å se noe.

Det samme gjelder musikken. Spotify alene rommer over hundre millioner musikkstykker, og algoritmen leverer uavbrutt det neste, tilpasset humøret ditt, tempoet ditt og dagen din, men derfor synker ingenting riktig inn. Man hører en sang og sveiper videre. Den totale tilgjengeligheten har ikke gjort oss rikere på musikk, den har forringet vår evne til å lytte.

Nyhetene er et tredje eksempel. En jordskjelvkatastrofe i Asia, en borgerkrig i Sudan, en oversvømmelse i Bangladesh – i løpet av sekunder er de i håndflaten vår, påtrengende og nærgående, og i løpet av minutter blir de erstattet av de neste globale nyhetene.

Det fjerne kommer tett på uten å bli nærværende. Det rammer oss uten å røre oss. Sosiologen Hartmut Rosa kaller det fremmedgjøring: Verden har holdt opp med å tale til oss, og vi har holdt opp med å høre etter. Vi rekker ut, og det er ingenting som rekker tilbake.

Filosofen Walter Benjamin beskrev i 1935 hvordan kunstverket mister sin aura i reproduksjonens tidsalder. Men det som har skjedd siden, er mer radikalt enn han forutså: Vi har ikke bare reprodusert det fjerne – vi har avskaffet selve avstanden.

Streaming-tjenester, sosiale medier og smarttelefoner har gjort alt umiddelbart tilgjengelig, og paradokset er at når ingenting i autentisk forstand er fjernt, forsvinner også nærheten. Nærhet forutsetter avstand; det nære er bare nært i forhold til noe fjernt.

Når alt er umiddelbart tilgjengelig, oppheves selve koordinatsystemet: Det er ikke lenger et «her», fordi det ikke er noe «der». Man er tett på alt og likevel nær ved ingenting. Vår tid lider ikke av avstand, men av dens fravær.

Tilbake er en merkelig mellomsone hvor alt er tilgjengelig, men ingenting er nærværende. Det oppleves som tomhet, men paradoksalt nok som en overfylt tomhet, en feed som aldri tar pause.

Kanskje er det derfor møtet med noe virkelig auratisk føles som noe ekstraordinært: Det trekker seg tilbake, det lar seg ikke reprodusere, det krever at man selv er til stede.

Jeg erindrer selv et slikt møte. Jeg satt på et bibliotek der jeg jobbet den gangen. Ved siden av lå en vakker, gammel kirke. En dag ringte kirkeklokkene. Det var begravelse, kunne jeg se det fra vinduet mitt. Senere på ettermiddagen gikk jeg inn i kirken.

Oktobermørket snek seg inn som en stigende tidevannsbølge som kastet lange skygger foran seg. Men i kirken var det lys.

Her hang et beundringsverdig, lite krusifiks med en Kristus-figur. Det var fra 1200-tallet og laget av en støttann fra en mammut. Noe så sjeldent måtte være uhyre kostbart.

Det var en stillhet omkring figuren i den tomme kirken da jeg lente meg frem for å se nærmere på den.

Figurens overflate hadde en kremet glød. Den hadde fargenyanser fra hvitt til varmere, gulaktige toner og fine åretegninger med mørkere striper som skapte en levende tekstur. Detaljrikdommen i ansiktstrekk, hender og kroppens konturer vitnet om mesterlig håndverk.

Men det som egentlig var så ekstraordinært ved denne Kristus-figuren, var dens aura.

Det var på en og samme gang noe nært og noe fjernt ved den. Den var fysisk nær og håndgripelig. Den var foran meg her og nå. Men samtidig virket den utilgjengelig, som om den tilhørte en helt annen sfære. Hvorfor?

Takket være materialet den var laget av, representerte figuren et enormt tidsspenn. Mammuten døde ut for 10.000 år siden.

Betydningsfull var også figurens kultverdi; troens inkarnerte mysterium. At Gud ble menneske og døde for vår skyld, ligger så uendelig langt fra vår normale fatteevne.

Ikke minst bevarte Kristus-figuren sin aura ved sin helt unike karakter: Den kan ikke reproduseres.

Så oppløftende det er å møte denslags i vår tidsalder!

Kjøp «Et konservativt manifest» av Jordan Peterson her!