Michel Houellebecq sier at vi kanskje ikke lenger er helt mennesker. Det er en mørk setning, men den rommer mer sannhet enn mange av samtidens lyse ord. For mennesket opphører ikke først å være menneske når kroppen slutter å fungere. Det opphører å forstå seg selv som menneske når det ikke lenger ser sitt liv i lyset fra noe større enn sin egen vilje.

Johannes åpner sitt evangelium med Ordet. I Ordet var livet, og livet var menneskenes lys. Dette er Kristus-logikkens utgangspunkt: Livet er ikke en eiendel mennesket selv har produsert, men en gave det har mottatt. Derfor kan menneskets verdi heller ikke måles etter hvor friskt, selvhjulpent, produktivt, kommuniserende eller sosialt nyttig det er.

Det moderne Europa har snudd denne rekkefølgen. Først ble Kristus forvist fra lovgivningen, deretter fra skolen, så fra kulturen og til slutt fra menneskets forståelse av seg selv. Dette ble kalt frigjøring. Men mennesket ble ikke frigjort fra tro. Det begynte bare å tro på svakere guder: staten, forstanden, fremskrittet, autonomien og den individuelle viljen.

Sekulariseringen var derfor aldri bare et spørsmål om at folk sluttet å gå i kirken. Den var en politisk og kulturell omforming av selve menneskebildet. Mennesket skulle ikke lenger forstås som en skapning med en verdi som gikk forut for staten. Det skulle forstås som et autonomt individ hvis høyeste gode var retten til selvbestemmelse.

Men når menneskets vilje blir den høyeste autoritet, finnes det ikke lenger noen sannhet som kan beskytte mennesket mot dets egen fortvilelse.

Her ligger eutanasiens åndelige forutsetning.

Det er historisk upresist å si at eutanasi bare kan forekomme i samfunn hvor kristendommen er fraværende. Også førkristne samfunn kunne forlate syke, drepe barn og la gamle dø. Det avgjørende skillet er et annet: Eutanasi kan bare gjøres til en moralsk rettighet når den kristne forståelsen av mennesket er blitt forkastet.

Den førkristne verden kunne drepe den svake fordi han ikke hadde verdi. Den etterkristne verden dreper ham i verdighetens navn.

Det er dette som gjør vår tids nihilisme særegen. Den kommer ikke kledd i svart. Den kommer med milde stemmer, vakre bilder, cello, solnedgang og profesjonell omsorg. Døden presenteres som en siste helseytelse. Legen skal ikke lenger bare lindre lidelsen eller følge den døende. Han skal på statens vegne gjøre døden tilgjengelig.

Alt skjer under kjærlighetens språk, men uten kjærlighetens innhold.

For kjærligheten sier ikke til den lidende: Du skal få slippe å være til byrde for oss. Kjærligheten sier: Du er ikke en byrde. Jeg forlater deg ikke.

Det er forskjellen mellom Kristus og eutanasiens logikk.

Kristus møter ikke den lidende ved å fjerne ham fra verden, men ved selv å gå inn i hans lidelse. Han helbreder når helbredelse er mulig. Han gråter ved Lasarus’ grav. Og når døden ikke lenger kan unngås, forlater han ikke mennesket. Han står ikke på trygg avstand og forklarer lidelsen. Han går selv inn i den.

Ved korset ser vi derfor den kristne sivilisasjonens innerste bilde. Den lidende blir ikke overlatt til seg selv. Moren står der. Disippelen står der. Et nytt fellesskap oppstår omkring den som lider.

«Se, det er din sønn. Se, det er din mor.»

Dette er Kristus’ svar på døden: ikke isolasjon, men nærvær. Ikke utslettelse, men troskap. Ikke retten til å bli fjernet, men retten til ikke å bli forlatt.

Houellebecq har rett når han ser en forbindelse mellom kristendommens forfall og Vestens moralske sammenbrudd. Men forbindelsen går dypere enn kirkegang og bekjennelse. Europa kunne være demokratisk fordi det lenge levde på en kristen forestilling om at hvert menneske hadde en verdi som ingen konge, stat, lege eller folkevalgt forsamling hadde gitt det.

Demokratiet oppstod ikke bare av stemmerett og institusjoner. Det forutsatte et bestemt menneskesyn. Det forutsatte at den enkelte hadde en samvittighet staten måtte respektere, at makten stod under en høyere lov, og at også det svakeste mennesket var et mål i seg selv.

Denne arven ble ikke skapt av demokratiet. Demokratiet arvet den.

Når Kristus forsvinner som åndelig målestokk, står de demokratiske institusjonene fremdeles igjen. Parlamentene møtes. Domstolene avsier dommer. Regjeringene utsteder lover. Men institusjonene tømmes gradvis for den forståelsen av mennesket som en gang begrenset deres makt.

Da kan et flertall vedta at det uskyldige livet ikke lenger er ukrenkelig. Da kan staten omdefinere medlidenhet til en rett til å drepe. Da blir demokratiet ikke lenger et vern om mennesket, men en metode for å avgjøre hvilke mennesker vernet skal gjelde for.

Slik blir sekulariseringen politisk virksom. Staten nøyer seg ikke med å være nøytral mellom trosforestillinger. Den innfører sitt eget menneskesyn som norm: Mennesket tilhører seg selv, kroppen er et redskap, døden er et valg, og verdigheten består i kontroll.

Men mennesket har aldri full kontroll. Det blir født av andre. Det lever ved andres arbeid. Det rammes av sykdom uten å bli spurt. Det eldes uten samtykke. Og til slutt dør det.

Den fullstendige autonomien er derfor ikke menneskets virkelighet. Den er menneskets ensomhet opphøyet til ideal.

Når samfunnet forteller den syke at døden er et legitimt alternativ, forandres også betydningen av livet. Den døende må ikke lenger bare bære sin smerte. Han må begynne å forklare hvorfor han fortsatt vil leve. Retten til å dø blir langsomt en plikt til å rettferdiggjøre at man ikke gjør det.

Er jeg en byrde?

Koster behandlingen for mye?

Holder jeg familien tilbake?

Er jeg fremdeles til nytte?

Slik taler ikke nødvendigvis staten høyt. Den behøver ikke det. Når døden først er gjort tilgjengelig som omsorg, vil spørsmålet bli plantet i den svakestes sinn.

Dette er eutanasiens dypeste moralske vold: Den gjør den syke ansvarlig for den byrden hans sykdom påfører andre.

Kristus sier det motsatte. Den gode hyrde legger sitt liv ned for fårene. Den sterke ofrer seg for den svake. Kjærligheten måles ikke ved hvor effektivt fellesskapet kan befri seg fra den lidende, men ved hvor trofast det kan bære ham.

Et samfunn er derfor ikke humant fordi det tilbyr en smertefri død. Det er humant når ingen behøver å ønske døden av frykt for å bli forlatt, fornedret eller redusert til en kostnad.

Houellebecq skriver at Frankrike kanskje ber om sin egen dødshjelp. Det er mer enn en metafor. En sivilisasjon som ikke lenger vet hvorfor det svakeste mennesket skal leve, vet til slutt heller ikke hvorfor den selv skal bestå.

Europa forsvarer stadig ord som frihet, verdighet og menneskerettigheter. Men ordene lever på lånt kapital. De ble gitt innhold av et evangelium som lærte at Gud selv tok bolig i menneskets sårbarhet. Når forbindelsen til dette evangeliet brytes, blir begrepene stående igjen som tomme kar. De kan fylles med hva makten ønsker.

Frihet kan bety retten til å dø.

Verdighet kan bety å bli drept før man mister kontrollen.

Medfølelse kan bety at den medlidende fjernes.

Og kjærlighet kan bety at ingen lenger behøver å bære hverandre.

Johannes ville ikke først ha spurt om eutanasi er progressivt, liberalt eller konservativt. Han ville ha spurt hvilken ånd som taler.

Er det livets ånd eller dødens?

Er det lyset som går inn i mørket, eller mørket som fremstilles som lys?

For dommen over vår tid ligger nettopp her: Lyset er kommet til verden, men menneskene foretrakk mørket fordi lyset avslørte hva de hadde gjort med kjærligheten.

Europa mangler ikke først og fremst politiske programmer. Det mangler en gjenkjennelse av mennesket. Det må på nytt lære å se den gamle, den syke, den demente, den lamme og den døende – ikke som mislykkede utgaver av det autonome mennesket, men som mennesker hvis verdi er fullkommen fordi den aldri var avhengig av deres prestasjon.

Houellebecq sier at han ville ha foretrukket en verden hvor man kan leve.

Kristus går lenger.

Han sier at han er livet.

Det er derfor eutanasiens spørsmål til slutt ikke handler om medisinsk teknikk, smertebehandling eller individuell valgfrihet. Det handler om hvem mennesket tilhører, hva kjærlighet krever, og om livet har en verdi som består også når mennesket selv ikke lenger kan kjenne den.

Der Kristus blir borte, blir mennesket snart målt etter sin funksjon. Når funksjonen opphører, begynner døden å ligne en løsning.

Men der Kristus blir værende, kan intet menneske reduseres til en grønnsak, en kostnad eller et medisinsk problem.

Der står den lidende aldri alene.

Og der kjærligheten blir værende, har døden aldri det siste ordet.

nbsp;