Å drifte et museum koster også penger. Det fikk Munchmuseet merke da Oslo-byrådet i fjor høst informerte museet om at det i løpet av fire år måte spare 40 millioner kroner. Den mest radikale effekten av disse innsparingen var at museets ledergruppe foreslo å sparke 20 ansatte. Det skapte rystelser blant de mange ansatte, som ikke ante noe om hvilken faglig ekspertise museet ville beholde eller kvitte seg av med.

Sett utenfra har Munchmuseet de siste årene endret noe av sin utstillingsprofil. Museet har gradvis beveget seg bort fra å være et rent museum for Edvard Munchs verker til også å bli et utstillingssted for samtidskunst. Høyst sannsynlig er det ledergruppen som har siktet inn denne kursen, som vel egentlig ikke ligger i Munchmuseets faglige mandat. Hvor mye av det årlige museumsbudsjettet som har gått med til å drifte inviterte eksterne kunstnere, vet vel bare Tone Hansen som er museets direktør.

Tone Hansen har lang fartstid i kunstfeltet, på alle nivåer. Hun er nok mest kjent for sin tid som direktør ved Henie Onstad Kunstsenter i Bærum, der hun jobbet fra 2011 til 2o22. Før den tid hadde hun også en kunstutdanning fra States kunstakademi (Oslo). Så hun skulle være godt kjent med det kunstneriske fra innsiden. Etter tiden ved Henie Onstad kunstsenter kom hun til Munchmuseet som ny direktør.

For et par år siden fikk Tone Hansen mye kjeft fra det kunsthistoriske fagmiljøet, som ble opprørt fordi direktøren ikke hadde tatt med seg en kunsthistoriker i sin nye leder-gruppe. Da fikk hun mye motbør i mediene. Tenk at museets ledergruppe, som har det fulle ansvar for Edvard Munchs kunstneriske liv, verk og virke, ikke har plass til en profesjonell kunsthistoriker? På det punkt måtte direktør Tone Hansen bite i det sure eplet.

For tiden er det økonomien som plager direktøren og museet mest. Noe av pengemangelen kan nok komme av for mye vekt på museumsfremmed utstillings-virksomhet. Antagelig er det ledergruppens ønske om å vise mer samtidskunst, slik Tone Hansen også praktiserte på Henie Onstad Kunstsenter. Bare det å vise egen samling i det evinnelige, gjør nok at enkelte i den faste staben går på tomgang og trøtner.

På den annen side er det mange sider ved Edvard Munchs kunst som kunne utforskes og vises under nye synsvinkler. Uansett er samtidskunstmønstringer en museumsfaglig uting. Her må Tone Hansen og ledergruppen skjerpe seg. Det ville ikke forundre meg om en slik realitetsjustering også vil kunne bedre kriseøkonomien. Derimot kan man ikke gjøre noe med den stygge museumsbygningen. Den er da heller ikke ledergruppens ansvar, selv om bygningen signaliserer en evig knekk på toppen.