EUs energipolitikk har nådd et nivå av ideologisk selvskading som selv de hardeste kritikerne knapt kunne ha forestilt seg.

Verdensøkonomien drives fortsatt i overveiende grad av fossile brensler. Transport, kraftproduksjon, tungindustri, oppvarming og plastproduksjon er alle avhengige av dem.

I et øyeblikk av geopolitisk stress erkjente endelig EU-kommisjonen denne sannheten. Når spenningen stiger i kritiske flaskehalser som Hormuzstredet, slutter Brussel seg til internasjonale oppfordringer om å holde energistrømmene åpne, og innrømmer dermed indirekte at den moderne sivilisasjonen ikke kan fungere uten pålitelige forsyninger av hydrokarboner.

19. mars 2026 utstedte EU-rådet, som består av stats- og regjeringssjefene i de 27 EU-landene, en uttalelse der det heter:

«Det europeiske råd oppfordrer til de-eskalering og maksimal tilbakeholdenhet … [og] til et moratorium på angrep mot energi- og vannanlegg … Det europeiske råd hilser også velkommen den økte innsatsen som medlemsstater har kunngjort, blant annet gjennom styrket koordinering med partnere i regionen for å sikre fri ferdsel i Hormuzstredet …»

I begynnelsen av april gav EU sin støtte til en koalisjon av mer enn 40 land, ledet av Storbritannia og Frankrike, for å sikre og gjenåpne Hormuzstredet. Kaja Kallas, EUs utenrikssjef, sa:

«Å gjenopprette sikker, tollfri frihet til sjøfart i stredet, i samsvar med havretten, er en presserende prioritet. EU støtter alle diplomatiske tiltak for å oppnå dette.»

I tillegg lovet EU-kommisjonens president Ursula von der Leyen å samarbeide med partnere for å gjenoppta navigasjonen «så snart som mulig». Så langt har von der Leyen gjentatte ganger understreket at den pågående stengingen er «svært skadelig» for EU. Unionen har avvist ethvert «toll»- eller avgiftssystem foreslått av Iran (eller andre) og har insistert på ubegrenset, tollfri passasje i henhold til folkeretten.

EU-tjenestemenn, inkludert Kallas, har gjentatte ganger fremhevet at om lag 20 % av verdens olje og en betydelig andel av flytende naturgass (LNG) normalt strømmer gjennom stredet. Hun bemerket videre at stengingen er «virkelig farlig for oljeforsyningene, energiforsyningene til Asia» (med omtrent 85 % av oljen/gassen gjennom Hormuzstredet på vei til Asia), og at den også påvirker gjødsel.

Mens EU offentlig gjerne legger vekt på «fri ferdsel» og folkeretten (avgiftsfri passasje), knytter de dette tydelig til olje- og energidimensjonen – både for verdensøkonomien og for Europas egen eksponering for høyere priser og forsyningsrisiko. Forstyrrelsen i Hormuzstredet er en stor trussel mot energisikkerheten, ikke bare abstrakte maritime rettigheter.

Likevel arbeider de samme institusjonene i Europa selv med en systematisk nedbygging av sine egne innenlandske kapasiteter for fossilt brensel. Nederland går videre med den endelige nedleggelsen og tildekkingen av brønner i Groningen-gassfeltet – en av Europas største reserver. Tyskland har fremskyndet utfasingen av kull og – som en del av sin «Energiewende» – «energiomstilling» fra fossile brensler til «fornybar energi» som vind og sol, som ikke fungerer – har bevisst fylt kullgruver med vann. Over hele kontinentet er leting etter skifergass fortsatt i praksis forbudt i de fleste medlemsland. Atomkraftkapasiteten er blitt redusert i flere land, særlig i Belgia og Tyskland, hvor sistnevnte brått stengte sine siste atomkraftverk.

Resultatet er ikke en redning for miljøet. Det er en konstruert avhengighet som bare kan glede oljeprodusenter som Russland.

Europa må derfor importere det aller meste av sin olje og gass. Ifølge Eurostat og ferske analyser fra tenketanker som Ember, vil EUs importregning for fossilt brensel, selv om den er lavere enn toppen i 2022 på over 600 milliarder euro, fortsatt ligge på omtrent 337 milliarder euro i 2025.

Prisene på industriell gass og elektrisitet i Europa er to til fire ganger høyere enn hos de største konkurrentene i USA eller Asia. Dette er ikke en tilfeldighet i markedet; det er en direkte konsekvens av politiske valg som har eliminert innenlandske forsyningsalternativer, mens både innenlandsk og global etterspørsel fortsetter uforminsket.

De økonomiske konsekvensene er allerede synlige – og alvorlige. Energi-intensive næringer som stål, kjemikalier, gjødsel, glass og raffinering flytter ut av Europa eller reduserer produksjonen. Konkurranseevnen svekkes. Husholdningene står overfor stadig høyere energiregninger som bidrar til utbredt energifattigdom: Offisielle EU-tall viser at omtrent 9–10 % av befolkningen, mer enn 40 millioner mennesker, sliter med å varme opp boligene sine.

De samlede ekstra kostnadene ved import av fossilt brensel mellom 2021 og 2024 er anslått til nesten 930 milliarder euro over referanseverdiene fra før krigen i Ukraina. Denne overføringen av rikdom kommer oljeprodusenter i Russland og andre steder til gode – neppe det resultatet de som lovet «strategisk autonomi» hadde forestilt seg.

Dette er ikke bare en politisk feil eller kortsiktig pragmatisme. Det er det logiske resultatet av et ideologisk rammeverk – en nesten religiøs forelskelse i en fantasi om klimarenhet som en stund grep viktige EU-institusjoner. Uansett hvor velment ønsket måtte være – hvem ønsker vel ikke ren luft? – ble det fullstendig undergravd hver uke av Kina og India, som flittig økte sine CO2-utslipp med mer enn Europa klarte å kutte sine egne.

Det vi er vitne til, er den praktiske anvendelsen av kulturmarxismen – etterkrigsteorien som flyttet tyngdepunktet for den revolusjonære kampen fra økonomi til kultur og institusjoner. Stilt overfor den klassiske marxismens empiriske fiasko, omdefinerte tenkere som Herbert Marcuse den vestlige sivilisasjonen selv som undertrykkeren. Kapitalisme, industrisamfunn og tradisjonelle kilder til energiuavhengighet ble mål ikke fordi de mislykkes, men fordi de symboliserer selve suksessen til Vesten, kapitalismen og insentivene i frie markedsøkonomier. «Kapitalismen har gjort mer for å styrke mennesker og heve levestandarden enn noen annen kraft i historien», ifølge Michael D. Tanner, en amerikansk ekspert på fattigdom og økonomisk ulikhet.

Den avdøde amerikanske økonom Milton Friedman, som fremmet økonomisk frihet, utvidede muligheter og økonomisk vekst, sa i 1979:

«De eneste gangene i historien massene har kommet seg ut av … knugende fattigdom …, er der hvor de har hatt kapitalisme og stor grad av frihandel. Hvis du vil vite hvor massene har det dårligere, aller dårligst, er det nettopp i de samfunnene som avviker fra dette.»

I stedet for å dele ut små biter av en begrenset kake, hvorfor ikke lage en større kake?

Dagens «kjøkkenmarxisme», som i strid med alle fakta og på en selvdestruktiv måte holder fast ved sin fiendtlighet mot kapitalismen og vestlige prestasjoner, gjennomsyrer likevel EU-kommisjonen og tilknyttede organer.

EU-avtalen «Green Deal» og tilhørende reguleringer presenteres som miljømessige nødvendigheter, men virkningen av dem er en bevisst svekkelse av Europas industrielle grunnlag og energisikkerhet. Fossile brensler motarbeides ikke bare på grunn av utslippene; de motarbeides fordi de sikrer velstand, uavhengighet og makt – egenskaper som det kulturmarxistiske verdenssynet søker å delegitimere. En velstående, uavhengig befolkning er vanskeligere å kontrollere. Politisk sett, hvis du er fattig og avhengig, er det en mulighet for at du vil fortsette å gjenvelge dine inkompetente ledere i håp om at de vil redde deg. Det er i disse ledernes interesse å bare fortsette å vifte med løftet om redning.

Den europeiske menneskerettighets­domstolen og andre overnasjonale mekanismer har forsterket denne retningen ved å prioritere abstrakte, urealistiske klimamål fremfor den konkrete velferden til Europas borgere.

Resultatet er et kontinent som belærer verden om dekarbonisering, mens det i det stille øker sin avhengighet av kostbar importert olje og gass, ofte fra regimer hvis menneske­rettighets­historikk, geopolitiske ambisjoner og klimahistorikk man ikke tenker over.

Europa mangler ikke energiressurser. Det mangler den politiske viljen til å bruke dem. Storbritannias olje- og gassressurser i Nordsjøen alene er en skattkiste som bare venter på å bli utnyttet. Inntil europeiske beslutningstakere konfronterer de ideologiske røttene til denne selvdestruktive strategien, og prioriterer sikkerheten og velstanden til sine egne innbyggere fremfor utopiske visjoner, vil kontinentet fortsette sin glidning mot avindustrialisering, massiv nød og strategisk irrelevans.

Hormuzstredet vil snart åpnes fullt ut igjen, men Europas vei mot energiuavhengighet blir bevisst og selvdestruktivt stengt.

Opprinnelig publisert hos Gatestone Institute den 24. april 2026.

Kjøp «Usikker vitenskap» av Steven E. Koonin som papirbok og som e-bok.

Usensurerte nyheter. Abonner på frie og uavhengige Document.