Utdanningsdirektoratets nye innholdsliste for samfunnsfag er skremmende aktivistisk, og skal programmere små barn til ikke å føle stolthet ved landet sitt, samtidig som rasisme og undertrykkelse av samer ses på som sentralt i vår kultur.

Det blir merkelige utslag når man setter ideologi foran fag. Det viser den nye innholdslisten fra Utdanningsdirektoratet. Med postdoktor Elise Farstad Djupedal i spissen for faggruppen har de avslørt sin egen ideologi på skremmende vis. Olje og kristendom er bare nevnt i bisetninger for forståelsen av vårt samfunn. Samtidig vies det enorm oppmerksomhet til et homo-opprør i New York.

I samfunnsfag ledes gruppen av Elise Farstad Djupedal, postdoktor ved NTNU. Mens statsråd Kari Nessa Nordtun har gjentatt at «det er ikke politikere som bestemmer innholdet», er jeg ikke sikker på at det er mye bedre å sette en postdoktor i pedagogikk på saken.

For denne listen er mildt sagt ikke en verdinøytral oppramsing av norsk historie og norske samfunnsforhold. Den er et ideologisk dokument som ser Norge nedenfra og utenfra, gjennom en akademisk tankegang der kolonialisme, fornorsking, rasisme og maktstrukturer er de gjennomgående linsene. Og der det som bygde landet: kristendommen, oljen, forsvarsalliansene og velstandsutviklingen, er skjøvet ut av bildet.

La meg vise hva jeg mener.

Ingen islamistisk terror

22. juli 2011 har fått et eget innholdselement på ungdomstrinnet. Det er riktig og naturlig. Men se på hvordan det er rammet inn: Elevene skal lære om «utenforskap, ekkokammer, rasisme og konspirasjonstenkning som mulige forklaringer på terrorhandlingen». Sangen «Påfugl» av Karpe er listet som konkret undervisningseksempel.

Islamistisk terror? Det nevnes ikke. Ikke med ett ord. Ikke 11. september. Ikke Paris 2015. Ikke Nice, Manchester, Brussel, Stockholm. Ikke den pågående norske terrorsaken mot brødrene som planla å bombe den amerikanske ambassaden i Oslo. Eller Matapour og Bhattis terror under Pride i 2022, som drepte to personer på en pub ved siden av.

Kompetansemålet listen kobles til, sier at elevene skal «gjøre rede for årsaker til og konsekvenser av terrorhandlinger». Terrorhandlinger – i flertall. Men faggruppen har valgt å konkretisere kun én type. Elevene får et Norge der den eneste terroren som fortjener å forstås, er den høyreekstreme.

Det er ikke bare skjevt. Det er uansvarlig i en tid der PST stadig vurderer trusselen fra ekstrem islamisme som høy, og hele Vesten kjenner vreden fra radikal islam hver bidige dag.

Kristendommen som forsvant

Norge ble til som nasjon i krysningen mellom kristendom, lov og geografi. Reformasjonen forandret maktstrukturene. Hans Nielsen Hauges lekmannsbevegelse demokratiserte samfunnet nedenfra. Den kristne kulturarven er uløselig knyttet til utviklingen av norsk lov, det norske menneskesynet og den norske velferdstanken.

I innholdslisten for samfunnsfag finnes ingenting av dette. Kristendommen nevnes én gang — i avsnittet om vikingtid, som noe vikingene «gikk over til». Reformasjonen er ikke med. Hauge er ikke med. Kristen kulturarv som samfunnsformende kraft er ikke med.

Urnes stavkirke er nevnt som kulturminne, ikke som uttrykk for kristen kultur. Samiske offerplasser, derimot, har detaljerte beskrivelser.

På toppen av det hele får man de merkeligste beskrivelser, når akademikerne åpenbart ikke har noen forankring i våre felles verdinormer. Hagia Sofia-kirken er en av verdens mest betydningsfulle. Den ble innviet som kirke allerede i år 537.

Men nå er den referert til som moské. I innholdslisten står det:

«Vikingferdene. Kilder kan være runeinskripsjonen ‘Halvdan var her’ i moskeen Hagia Sofia i Miklagard.»

Men det var altså en kirke da Halvdan risset inn runene sine.

På en liste som skulle gi «felles referanserammer», er dette et bemerkelsesverdig valg. Felles for hvem?

Pytt pytt, oljen er bare borkastet tid

Ekofisk-funnet i 1969 forandret Norge. Petroleumsindustrien er grunnen til at velferdsstaten ble bygget ut, at Statens pensjonsfond utland eksisterer, at Norge i dag er et av verdens rikeste land. Det er den største enkeltfaktoren i moderne norsk historie.

I skrivende stund kom nyheten om at Equinor alene betaler 204 milliarder kroner i skatt. Det beløpet betaler for hele utdannings- og forskningsbudsjettet til staten. Ganger to.

Oljehistorien er ikke med i innholdslisten. Oljefondet nevnes i en bisetning under «velferdsstat», men selve petroleumseventyret, funnene, politikken, dilemmaene og ikke minst de som ofret liv og helse for å bygge dette, er ikke nevnt.

I stedet har faggruppen prioritert et eget innholdselement om tekstilindustrien, med søppelberg i Atacama og Accra som eksempler. Og et eget innholdselement om Fosen-saken, om vindkraft versus reindrift. Oljen som faktisk bygde landet elevene lever i? Nei, den er det ikke verdt å nevne.

Den kalde krigen passer ikke lenger

Ingen kald krig. Ingen NATO. Ingen Berlinmur. Ingen Sovjetunionens fall. Ingen kommunisme. Ingen frigjøring av Øst-Europa. Det er vanskelig for elevene å forstå konteksten av hvordan Norge har bygget allianser og sikret oss mot kommunistisk innflytelse fra Sovjetunionen hvis dette er noe som uteblir.

Listen hopper fra andre verdenskrig rett til «avkolonisering». Som om det var dekoloniseringsrørslene i Asia og Afrika, og ikke den vestlige forsvarsalliansen, som formet etterkrigstiden for Norge.

Og ellers, kjære pedagog-eksperter: Norge har ikke hatt kolonier!

Innvandring er «mobilitet»

Det mest oppsiktsvekkende fraværet er kanskje dette: Innvandring som samfunnstema er ikke med. Ikke for ungdomstrinnet. Ikke for mellomtrinnet. Ikke i det hele tatt.

Migrasjon nevnes én gang, under «Hvor har jeg tilhørighet?» for 1.–2. trinn – som «mobilitet og flytting». Innvandringens omfang, konsekvenser, integreringsutfordringer, parallellsamfunn og kostnader?

Det passer ikke. Fokuset er isteden på at Norge har skyld i kolonialismen, og at innvandring i praksis er mobilitet og flytting. Du skjønner, det er det samme når jeg flytter fra en kommune til en annen, som når afghanere reiser 5000 kilometer i luftlinje for å søke asyl i Norge.

Men «rasisme og antirasisme» har fått eget innholdselement, med fem konkrete undervisningsforslag, inkludert «høyreekstremisme og nynazisme» og «Kongens tale i Slottsparken». Elevene skal altså lære at rasisme er et strukturelt problem i Norge – men de skal ikke lære om det fenomenet som har gjort integreringspolitikk til en av landets største samfunnsutfordringer.

«Rasistiske strukturer» for 12-åringer

Under kolonialisme (5.–7. trinn) finner vi denne formuleringen: «Kolonialismen kan også knyttes til fremvekst av og legitimering av rasisme, og gjenfinnes i rasistiske strukturer og fordommer også i dag.»

«Rasistiske strukturer» er ikke et nøytralt fagbegrep. Det er et begrep fra kritisk raseteori – en helt ny og radikal tankegang som forstår hele samfunnsordenen som gjennomvevet av strukturell rasisme.

At dette presenteres som et selvfølgelig faktum for barn på 10–12 år, forteller mye om faggruppens ideologiske utgangspunkt.

En av de fremste på «kritisk raseteori», som høres ut som en slags parodi på hodeskallemålingene til Jon Alfred Mjøen for over hundre år siden, er Sandra Fylkesnes. Hun har skrevet en tekst som viser hvordan denne typen akademikere tenker. «Hvithet» er en rasisme som gjennomsyrer alt vi gjør.

Når vi forventer god oppførsel av andre, er det i realiteten en form for rasisme, fordi vi anser «hvithet» som normalen.

Under «avkolonisering» for ungdomstrinnet blir det enda tydeligere: «I bred forstand innebærer avkolonisering å utfordre maktstrukturer som lever videre etter kolonialismen og et eurosentrisk verdens- og kunnskapssyn.» Og videre: «Sosiale bevegelser som jobber for avkolonisering i dag.»

Dette er politisk aktivisme formulert som læringsmål.

Hvis vi i Norge ikke kan ha et Norge-fokusert verdenssyn, eller være stolt av vestlig sivilisasjon og strukturer som er bygd gjennom en lang rekke generasjoner av hardtarbeidende, fremragende folk, blir det meste snudd på hodet.

Det er tross alt lov til å spørre seg hvorfor vestlige, europeiske land er de desidert beste i verden. Og hvis du prøver å forklare det med kolonier, har du grunnleggende mangel på resonneringsevne.

Homo-opprør for 12-åringer

Under innholdselementet «Kvinnefrigjøring» for 5.–7. trinn – det vil si for barn ned til 10 år – finner vi blant de konkrete undervisningseksemplene: «Paralleller til andre sosiale bevegelser som homobevegelsen (Stonewall-opprøret)».

Det såkalte Stonewall-opprøret er en av de moderne mytene som har begynt å få feste seg sterkt, spesielt hos dem som mener at homofrigjøring er en sentral del av vår historie. Realiteten er at homobaren Stonewall Inn i Greenwich Village i New York ikke var det første opprøret av homofile mot politiet og diskriminering. Det var imidlertid en mafia-eid bar hvor det var mye vold, dop og utpressing.

Det er blitt bygd opp en lang rekke myter rundt dette opprøret i ettertiden, når woke akademikere har lett med lupe etter noe å glorifisere i sin historiefortelling. Én av dem er at Judy Garlands død var utløsende for opprøret. Men dette er grundig tilbakevist.

Kompetansemålet det kobles til, handler om «variasjoner i identiteter, seksuell orientering og kjønnsuttrykk». For 10-åringer.

Allerede for 1.–2. trinn (6–7 år) kobles «barns rettigheter» til kompetansemålet «samtale om følelser, kropp, kjønn og seksualitet». Listen bruker også termen «funksjonsvariasjon» – et normkritisk nyord som erstatter funksjonshemming.

1814 – en leksjon i skyldfølelse

Grunnloven av 1814 er heldigvis med. Men se hvordan den rammes inn: «Nasjonsbyggingen hadde også en bakside. Den la grunnlaget for en intensivert fornorskingspolitikk overfor samer og nasjonale minoriteter, og grunnloven nektet jøder tilgang til riket.»

Fornorsking har i tillegg fått et eget innholdselement (8.–10. trinn), med seks detaljerte undervisningseksempler, inkludert «usynliggjøring, nedvurdering, skam og minoritetsstress».

Mønsteret er konsekvent gjennom hele listen: Hver gang noe norsk og nasjonsbærende nevnes, følger umiddelbart et «men» med skyggeside. Grunnloven, men jødeparagrafen. Nasjonsbygging, men fornorsking. Demokratisering, men ekskludering av minoriteter.

Dette er ikke historisk redelighet. Det er et perspektiv. Et perspektiv der det norske fellesskapet alltid først og fremst er noe vi skal skamme oss over.

Hvem laget dette?

Lederen for samfunnsfag-gruppen, Elise Farstad Djupedal, er postdoktor ved NTNU. Hennes akademiske publikasjonsliste viser en forsker med klare interesser: I 2018 publiserte hun, sammen med Stine H. Bang Svendsen og Elisabeth Stubberud, artikkelen «Skeive ungdommers identitetsarbeid: SKAM etter homotoleransen» i Tidsskrift for kjønnsforskning, samt den engelske versjonen «Becoming Queer after Homotolerance».

Også Svendsen er ved NTNU. Hennes publikasjoner inkluderer «Learning racism in the absence of ‘race’», «Decolonial Options in Education», «White Migrations: Gender, Whiteness and Privilege» og «Undoing Colorblindness in Nordic Gender Studies». Stubberud, også tilknyttet NTNU, er medkreditert på flere av disse arbeidene.

Det er dette akademiske miljøet faggruppelederen for samfunnsfag kommer fra. Et miljø der «dekolonisering av utdanning», «hvithet» og «homotoleransens begrensninger» er sentrale forskningsspørsmål.

Bør politikerne komme på banen?

Kunnskapsministeren har gjentatt at hun ikke har sett innholdet i listene før de ble presentert. «Det skal ikke være politikere som bestemmer innholdet», sa hun. Det høres demokratisk ut. I praksis betyr det at et lite akademisk miljø – preget av postkolonial teori, normkritisk pedagogikk og identitetspolitikk – har fått fritt spillerom til å definere hva som er «felles referanser» for norske barn.

Resultatet er en liste som ser ut som en pensumliste for et universitetsseminar i kjønnsstudier og postkolonial teori – ikke som et forslag til hva norske barn bør vite om landet de bor i.

Listen skal være «veiledende». Men som Utdanningsforbundets egen leder Geir Røsvoll sier: «Myke styringsverktøy kan påvirke hva som oppfattes som viktig i fagene.» Nettopp.

Når staten definerer Stonewall-opprøret, rasisme og samer som felles referanser — men utelater olje, NATO, kristendom og islamistisk terror — da er det ikke lenger veiledning. Det er ideologisk oppdragelse.

Høringen er åpen til 17. april. Det er tid for at vanlige folk, ikke bare akademikere fra NTNU, sier sin mening om hva norske barn faktisk bør lære.