Senterpartiet stuper på meningsmålingene og ser ingen annen vei ut av sumpen enn igjen å reise EU-saken, partiets evige redningsplanke. Men en ny EU-debatt kan være en farlig sti å følge for Sp. I verste fall kan den føre like inn i Brussels tåkeheim.
Under siste valg var det ingen av stortingspartiene som var lystne på noen EU-debatt (som kanskje Norgesdemokratene hadde mer appetitt på). De torde ikke. Uten Europa-spørsmålet og med en ellers svært så servil politisk situasjon blant maktpartiene, ble det en dønn kjedelig valgkamp med et like kjedelig resultat. Vi fikk den smaleste Ap-regjering noensinne med det «bredeste» parlamentariske grunnlag som tenkes kan – med støttepartier fra raddiser og kommunistspirer til bønder som parlamentarisk styringsgrunnlag.
Men nå, et halvt år etter valget, ivrer både Høyre og Venstre for en ny EU-debatt. De tør det nå, når det er halvannet år til lokalvalget og tre og et halvt år til neste stortingsvalg. Og når samtidig Sp faller som en stein på meningsmålingene, er ikke denne gjengen vanskelig å be: EU-saken er «deres» og har alltid vært partiets redningsplanke.
Risikoen er høy
Men dette kan være farlig politikk, sett med EU-motstanderes øyne. Vi vet hva prisen for et medlemskap vil bli: EU-makten ved EU-kommisjonen (langt utenfor demokratisk kontroll) og med et EU-parlament som ikke åpner for annet enn kosmetisk innflytelse for de lite folkerike land, som Norge. Men ressursene våre er unionen ute etter. Våre egne folkevalgte har for lengst overlatt råderetten over vannkraften til EU.
Nå vil EU gjerne overta styringen – og så langt som mulig utnyttelsen – av olje- og gassressursene, areal- og vannressurser og selvsagt våre rike fiskerier, hjemlet i havretten. EU-strategene vil at EU-retten skal overta jurisdiksjonen over havressursene, selvfølgelig. Det er dette som eventuelt står på spill. «Vi må ha en debatt og det straks i disse urolige tider. Norge trenger EU, for sikkerhetens skyld», messes det fra Høyre og Venstre på inn- og utpust.
Våre to største partier, Ap og FrP, holder fremdeles kjeften, vel vitende om at partiene har velgere av alle slag. Ap regnes som ja-parti, men har halve velgerskaren på nei-siden – skjønt på grasrota, langt unna ledelse og makt. FrP, derimot, regnes som nei-parti, men har ikke så rent få EU-vennlige folk i sin midte. Med en ny EU-sak er faren for splittelse stor i begge partier.
Kan få svi
Én sak er sikker: Dersom man stiller samme stridsspørsmål mange nok ganger, vil svaret folket kommer med, til slutt endre seg. I et maktperspektiv er dette nærmest en sosiologisk lov.
Se bare til Storbritannia, der EU-spørsmålet kom opp og ble satt til folkeavstemning for endelig avgjørelse da Cameron-regjeringen var bombesikre på seier. Men der fikk de svi: Det ble nei, og vips så var Storbritannia ute av EU.
Når Sp nå vil reise EU-saken igjen, er det høyst forståelig. Det burde partiet strengt tatt gjort ved valget, men da var de fremdeles preget av regjeringskollapsen. Partiet gikk jo ut av regjeringen nettopp på EU-saken, men stilte nok en gang opp som støtteparti for det samme Ap som det nettopp hadde skilt seg fra. Nå – et halvt år etter – står Sp friere.
Fare for ja
Men det ligger en evig fare her: Jo flere ganger man tar opp EU-medlemskap og EØS-avtalen til bred debatt og i sin tur folkeavstemning, skal man være klar over at det plutselig kan ende med ja.
Dette skriver jeg vel vitende om at jevnt over 55 prosent av velgerne, og sjelden mindre, sier at de vil stemme nei til EU og har gjort det i lang tid. Dette kan snu, for det var «disse urolige tidene», da, som de mest entusiastiske ja-partiene spiller på, og stadig nye velgermasser kommer til.
Ved de to forrige folkeavstemningene i 1972 og 1994 ble det nei med knappest mulig margin. Når man nå vil reise en ny debatt, skal vårt eneste parti som garantert er uten EU-tilhengere, være klar over at det med ett kan bli ja. Og vips, så er vi inne.
Bred motstand
Og da er det ikke bare bønder og andre midt i midten av norsk politikk som blir lei seg og forbannet. EU-motstanden er stor fra ytterste venstre til opposisjonen på høyresiden, f.eks. Norgesdemokratene.
Og da er ikke bare EU-saken kjørt, en gang for alle, da er det nok evig kjørt for Senterpartiet også. Noe å tenke på, «i disse urolige tider».
Usensurerte nyheter. Abonner på frie og uavhengige Document.


