Den viktigste grunnen til at vi ikke allerede i dag står midt oppe i den siste og kanskje avgjørende EU-kampen, det nærmeste vi kommer politisk borgerkrig her i landet, er at Ap-eliten ikke tør ta sjansen. Det allerede stygt fallende, politisk skalperte partiet er livende redd for å bli kløyvd på midten.

Det er at faktum at alle som vil opp og frem i Ap, stiller seg på ja-siden i EU-saken. Det gjør de først og fremst av karrieregrunner, mange ene og alene av pur klatremus-mentalitet. Med noen aktverdige unntak, det skal sies, som f. eks Trond Giske.

Politisk borgerkrig i Ap

Men fra sånN cirka mellomsjiktet og nedover i partiet er det stor skepsis til norsk EU-medlemskap, som siden siste avstemning i 1994 har vist et pluss-minus 50–50-forhold internt i Ap. Dette forholdet fremmer frykten for en ny EU-kamp, en ny politisk borgerkrig, især i Ap.

Her ligger hovedgrunnen til at Ap ikke ville ha EU-saken inn i valgkampen, og lyktes sånn måtelig pluss med dét. Etter et av tidenes dårligste valg klarte partiet å skrape på banen den politisk sett smaleste (svakeste?) regjering Norge noen gang har hatt.

EU-spøkelset

Men er det én sak som ikke forsvinner, så er det EU-saken. Den har ridd Norge som en mare siden slutten av 1960-tallet, via den første folkeavstemningen i 1972 og frem til i dag.

Nå vil Høyre og Venstre ha ny EU-debatt, som de uttrykker det. Det de egentlig vil, er å løfte saken så høyt at man presser nasjonen inn i EUs klør, som Erna Solberg sa for ikke lenge siden: «helst uten folkeavstemning».

Det er rimelig utenkelig å presse Norge inn i EU uten en avgjørende folkeavstemning først (såkalt rådgivende, men i realiteten avgjørende), og ikke som i EØS-saken, der Gro Harlem Brundtland og skopusser/veskebærer Jonas Gahr Støre lurte avtalen som nå truer med å ta kvelertak på stadig mer av Norges råderett over eget land og egen politikk inn bakveien, praktisk talt i nattens mulm og mørke. Gro tredde den behørig nedover hodet på det norske folk og landets frie næringsliv. «Basta, og hold kjeft», lød det fra kjeftesmella.

EU er dagens moderne neo-kolonialister, og de driver sin kolonialisme på autoritært vis. Bare se på straffesatsene pålagt de landene som har opponert ved avstemninger, spesielt Viktor Orbáns Ungarn, som vi nei-folk har mye å takke for.

Og vi ser at glammet fra EU-hold nå rettes mot Norge, både fra den udemokratiske og sentralstyrte EU-kommisjonen, der Norge neppe ville hatt noen som helst makt verken som medlem eller EØS-land, og fra EU-parlamentet.

Tidligere denne uken foreslo en finsk parlamentariker at Norge burde gi en betydelig andel av de store olje- og gassinntektene som staten har, takket være Iran-krigen, og gi dem til Ukraina. Lignende forslag vil komme. Neste gang blir kanskje formuleringen å gi milliarder av merinntekter fra vår olje- og gassindustri direkte til EU, som bidrag til «felles beste». Bare vent: Det kommer, banna bein!

Kommer innen tre år

Med andre ord: Presset bare strammes til og blir hardere og hardere. Jeg tør spå at vi i enden av denne stortingsperioden – på vårparten i 2029 eller før – har EU-saken på bordet.

Og vi kjenner sitsen: Ap-makten/ledelsen, samt Høyre og Venstre, vil etter alle solemerker slåss mot Sp, SV, Rødt og ikke minst FrP, som i øyeblikket er et noenlunde avklart nei-parti. Også KrF heller mot nei.

Hundretusener på gjerdet

Men, og det må ikke glemmes: Vi har tusenvis av folk som har gått lei av politiske partier og for lang tid siden sluttet å stemme. Denne minst halve millionen av stemmeberettigede møter som regel opp når det er EU-avstemning, det må vi regne med også denne gangen. Slik var det i 1972 og -94.

La oss ved Vårherre håpe at det går slik denne gangen også, at denne gjengen i stor grad møter opp og berger oss, forhåpentligvis én gang for alle. For skulle det derimot bli ja denne gang, så vet vi hva som går evig tapt: Da ryker det lille som er igjen av råderetten over vannkraften og rent vann generelt, da ryker vår suverene råderett over vår gigantiske olje- og gassindustri, og da ryker råderetten over våre rike fiskerier. Det hele skal deles og overtas av EU, i det minste styringen av det hele.

Som ved århundreskiftet mellom 1800- og 1900-tallet vil vi da sitte igjen med lua i handa og be pent om almisser.