Trygve Slagsvold Vedum med traktoren i låven på Ilseng i Stange kommune. Foto: Heiko Junge / NTB.

Senterpartiet stuper på menings­målingene og ser ingen annen vei ut av sumpen enn igjen å reise EU-saken, partiets evige rednings­planke. Men en ny EU-debatt kan være en farlig sti å følge for Sp. I verste fall kan den føre like inn i Brussels tåkeheim.

Under siste valg var det ingen av stortings­partiene som var lystne på noen EU-debatt (som kanskje Norges­demokrat­ene hadde mer appetitt på). De torde ikke. Uten Europa-spørsmålet og med en ellers svært så servil politisk situasjon blant makt­partiene, ble det en dønn kjedelig valgkamp med et like kjedelig resultat. Vi fikk den smaleste Ap-regjering noensinne med det «bredeste» parla­ment­ar­iske grunnlag som tenkes kan – med støtte­partier fra raddiser og kommunist­spirer til bønder som parla­ment­ar­isk styrings­grunnlag.

Men nå, et halvt år etter valget, ivrer både Høyre og Venstre for en ny EU-debatt. De tør det nå, når det er halv­annet år til lokal­valget og tre og et halvt år til neste stor­tings­valg. Og når samtidig Sp faller som en stein på menings­måling­ene, er ikke denne gjengen vanskelig å be: EU-saken er «deres» og har alltid vært partiets rednings­planke.

Risikoen er høy

Men dette kan være farlig politikk, sett med EU-mot­stand­eres øyne. Vi vet hva prisen for et medlem­skap vil bli: EU-makten ved EU-kommi­sjon­en (langt utenfor demo­krat­isk kontroll) og med et EU-parlament som ikke åpner for annet enn kosmetisk innflytelse for de lite folkerike land, som Norge. Men ressursene våre er unionen ute etter. Våre egne folke­valgte har for lengst overlatt råde­retten over vann­kraften til EU.

Nå vil EU gjerne overta styringen – og så langt som mulig utnyttelsen – av olje- og gass­ressurs­ene, areal- og vann­ressurs­er og selvsagt våre rike fiskerier, hjemlet i havretten. EU-strateg­ene vil at EU-retten skal overta juris­dik­sjon­en over hav­ressurs­ene, selv­følgelig. Det er dette som eventuelt står på spill. «Vi må ha en debatt og det straks i disse urolige tider. Norge trenger EU, for sikker­het­ens skyld», messes det fra Høyre og Venstre på inn- og utpust.

Våre to største partier, Ap og FrP, holder fremdeles kjeften, vel vitende om at partiene har velgere av alle slag. Ap regnes som ja-parti, men har halve velgers­karen på nei-siden – skjønt på grasrota, langt unna ledelse og makt. FrP, derimot, regnes som nei-parti, men har ikke så rent få EU-vennlige folk i sin midte. Med en ny EU-sak er faren for splittelse stor i begge partier.

Kan få svi

Én sak er sikker: Dersom man stiller samme strids­spørsmål mange nok ganger, vil svaret folket kommer med, til slutt endre seg. I et makt­perspektiv er dette nærmest en sosiologisk lov.

Se bare til Storbritannia, der EU-spørsmålet kom opp og ble satt til folke­avstemning for endelig avgjørelse da Cameron-regjeringen var bombe­sikre på seier. Men der fikk de svi: Det ble nei, og vips så var Storbritannia ute av EU.

Når Sp nå vil reise EU-saken igjen, er det høyst forståelig. Det burde partiet strengt tatt gjort ved valget, men da var de fremdeles preget av regjerings­kollaps­en. Partiet gikk jo ut av regjeringen nettopp på EU-saken, men stilte nok en gang opp som støtte­parti for det samme Ap som det nettopp hadde skilt seg fra. Nå – et halvt år etter – står Sp friere.

Fare for ja

Men det ligger en evig fare her: Jo flere ganger man tar opp EU-medlem­skap og EØS-avtalen til bred debatt og i sin tur folke­avstemning, skal man være klar over at det plutselig kan ende med ja.

Dette skriver jeg vel vitende om at jevnt over 55 prosent av velgerne, og sjelden mindre, sier at de vil stemme nei til EU og har gjort det i lang tid. Dette kan snu, for det var «disse urolige tidene», da, som de mest entusiast­iske ja-partiene spiller på, og stadig nye velger­masser kommer til.

Ved de to forrige folke­avstemning­ene i 1972 og 1994 ble det nei med knappest mulig margin. Når man nå vil reise en ny debatt, skal vårt eneste parti som garantert er uten EU-tilhengere, være klar over at det med ett kan bli ja. Og vips, så er vi inne.

Bred motstand

Og da er det ikke bare bønder og andre midt i midten av norsk politikk som blir lei seg og forbannet. EU-motstanden er stor fra ytterste venstre til oppo­si­sjon­en på høyre­siden, f.eks. Norges­demo­kratene.

Og da er ikke bare EU-saken kjørt, en gang for alle, da er det nok evig kjørt for Senter­partiet også. Noe å tenke på, «i disse urolige tider».

Usensurerte nyheter. Abonner på frie og uavhengige Document.