I Documents alternative valgsending sa sjefredaktør Hans Rustad noe jeg bet meg merke i; at valget syntes å være medierigget, med regi av NRK, ikke bare dekningen, men utfallet. Han skulle få så uendelig rett.

Men på tross av denne fæle riggingen brakte valget med seg noen høyst utilsiktede utslag, eller om man vil – slag i trynet, for den tilsynelatende overlegne NRK-riggede vinneren, Ap.

En må bore og grave en smule og tenke litt fult, men etter litt tankespinn står bildet klarere frem.

Politisk skalpert

Aps blokk sopte til seg 87 mandater, Sylvi og Ernas blokk tok 82. Senterpartiet, som står i Aps blokk men forlot regjeringen i protest mot Ap og EU-direktivet om å innlemme energipakkene i norsk lov, sikret seg ni mandater.

Og det tilsynelatende etter å ha blitt mer enn skalpert siden brakvalget forrige gang. Partiet gikk tilbake 7,9 prosentpoeng og fikk barbert bort det meste av stortingsgruppen.

Ille det; så mye kostet det partiet å dilte feigt med i Ap-globaliserings-kåte, EU-leflende regjerings-prosjekt, der Sp til de grader var den svake part og nesten mistet seg selv og partiets «reason to be».

På vippen

Men snu på det. I EU-spørsmål og saker der det «grønne skiftet» ødelegger fremtiden for Sps velgere og bønder og distriktene generelt, – da er ni mandater mer enn nok til å kunne bli et helt avgjørende vippeparti, som stemmer mot Ap-regjeringen. Noe også både Rødt og KrF (og kanskje SV) kan finne på i en knippe slike saker.

Og rimeligvis Frp, som stolt og for første gang er det klart, klart største opposisjonspartiet. Det blir spennende å se hva partiet vil bruke den rollen til; de har i alle fall muligheten til å stå på egne ben, ofte benene til nordmenn flest, om de ønsker det.

I kraftig EU-offside

Så direkte kjedelig kommer ikke alt dette til å bli, selv om jeg minner om red. Rustads drepende og høyst nedslående, sanne kommentar om at valget nesten ser ut til å være detaljrigget av NRK. Med andre ord, de fikk det ikke helt til når vi ser nærmere etter.

I det hele tatt: Valget var en voldsom offside for EU-tilbederne og Brussel-karrieristene. Venstre er i praksis ute av norsk politikk, og Høyre står igjen med brukken rygg, med en Erna Solberg som nekter å gi seg, like «stutt-tjukk i hue», boltet fast til leder-taburetten, tilsynelatende for evig tid. Ikke mye kraft igjen her.

Ap + Høyre

Men så var det NRK-rigget som Document var helt alene om å oppdage i norsk presse og media: Slik hovedstrømsmedier og establishment ser det, er det nå helt greit for Ap å stemme sammen med Høyre, og da går det kanskje bra – til og med i sakene som kan falle for Frp, Sp, og KrFs utlagte snubletråder.

For de partiene som står nærmest hverandre, er og blir Støres Ap og Ernas Høyre. De to, som praktisk talt har inngått det egentlige partipolitiske samarbeidet, bør snart gjøre ekteskapet offisielt. I dag er det bare enkelte sider ved skattepolitikken som skiller dem; især formueskatten og skatt på arbeidende kapital.

Med andre ord: Den egentlige regjeringen i Norge etter dette valget vil i mange saker (som «det grønne skiftet», muslimsk masseinnvandring og EU-spørsmål m.fl.) være Ap/Høyre. De har ikke flertall alene, men i nevnte spørsmål får de fort hjelp av V og MDG (grønt skifte og innvandring og kanskje til og med i EU-saker). OG; da står det samtidig relativt klart at Ap neppe vil utvide regjeringen til en koalisjon, men heller shoppe politikk fra sak til sak og hoppe over alle blokksperrer.

Mirakuløst nok fikk V med seg tre mandater på distriktskvote, da ingen andre av småpartiene under sperregrensen tragisk nok var i nærheten av Venstres størrelse (3,6 %). MDG fikk på sin side hele sju representanter, noe som er høyst uhørt, partiets trøstesløse innhold og resultat (4,7 %) tatt i betraktning.

Neste møte – ved milepælen

Med disse fattige ord må vi bare trist konstatere at Konservativt, som ikke tok imot invitten fra Norgesdemokratene (og kanskje også INP) langt på vei ødela for at de reelle opposisjonen her i landet kunne bli representert i nasjonalforsamlingen.

Som stortingskandidat og Document-spaltist Øystein Steiro Sr. sa det mot slutten av Documents gode valgsending: Dette må være siste gangen at småpartiene som står nær hverandre politisk, ikke klarer å få til et effektivt samarbeid. Et listeforbund kunne ha brakt oss over sperregrensen.

Ja, og med de ordene starter jobben – som skal gi landets reelle opposisjon representasjon i nasjonalforsamlingen ved neste møte, skal vi si ved milepælen om fire år.