Av friisørmester Yan Calmeyer Friis

Begynnende håravfall var som slutten på livet. I gamle dager altså, før Hollywoods kinohelter med Bruce Willis i spissen, introduserte den hårløse moten. En mann uten hår signaliserte GAMMEL OG AVFELDIG.

Redningen for disse ofrene for skadefro sideblikk og muntre karikaturtegninger var tupeen (i beste fall) og parykken (i absolutt verste fall). Hjelpemidlene kom aldri forbi pilotstadiet. De lignet på alt fra døde bevere til nylonmatter. Alle så det. Ingen sa noe. Men latteren satt løst når tupeer med dårlig festesmurning ble tatt av vinden.

Enkelte menn nektet å erkjenne sin skjebne. De lot som om issen ikke var det spor naken ved å spare intenst på sidene eller i nakken, der det fortsatt grodde, for så å gre og dandere disse redningsfeltene sidelengs over skallen. Resultatet skulle gi inntrykk av at alt var såre vel. Teknikken ble døpt «hentehår» (eller det muntre «hentesveis»). Kanskje en av de mest presise betegnelsene i det norske sprog.

Ingenting slår en halv meter nakkehår gredd opp og frem til en sirlig, fuktet pannelugg; som kamuflasje like effektivt som å skjule troppestyrkene under røde duker ved flyangrep. Å henfalle til hentehår er som å late som om man ikke slo seg etter et stygt fall, og sprette lynraskt opp og le en karslig (kanskje litt hul) latter, skjønt man egentlig bare har lyst til å bryte hulkende sammen og få trøst. En mann med hentehår singaliserte TAPER.

En liten digresjon: På 1960-tallet var langt hår på unge menn helt nytt. Voksne likte ikke sånt. De som gikk hardest ut mot «den uflidde ungdommen», var nettopp herrene med hentehår. Det er ganske fornøyelig, for hvis frisyrene deres ble tatt av vinden, så de ut som hippier som hadde falt sidelengs inn i en motorgressklipper.

Man skulle tro at hentehåret ville forsvinne med Bruce Willis-motens inntog. Her fikk man jo en gylden sjanse – og Gud skal vite at mange grep den begjærlig – til å la de ynkelige lokkene falle. Menn med blanke hoder var plutselig blitt skulpturer av virilitet og kvinnetekke. Ja, så populær ble denne moten at til og med de som hadde tett og helt komplett hårvekst, raket det av alt sammen.

Og likevel, hentehåret forsvant ikke. Hvor utrolig det enn høres. Hentehår praktiseres fortsatt med stor iver både av gamle og ganske unge. Enda de vet at de ikke behøver. Senest på flyet fra Vientiane til Krukkesletta i Laos, en pomadisert franskmann med kølsvart og helt tydelig hentesveis. Han satt til og med på andre rad, så alle kunne studere den hemmelige hodebunnen som gråt som et fortvilet barn mellom de glatte stripene. For en mann!

Dette bør få konsekvenser: Menn med hentehår er ikke latterlige. De er modige! De fortjener vår respekt. De kunne fått verden. De valgte lidelsen.

De er motstrømsridderne, moderne Don Quijoter, eksponenter for en forfengelighet som trosser tiden. Den braveste av dem alle er han som er blitt så manko på råvare at alt håp egentlig er ute, men som like forbannet klistrer det lille han har igjen i striper over issen. Alle ser hva han gjør, ja, han ser det selv også, og likevel går han i krigen hver eneste dag med et hode som roper: JEG ER NESTEN HELT SKALLET, MEN JEG GIR MEG ALDRI!

Mange kvinner synes sikkert at sånt påklistret hentehår er litt ekkelt. Man klarer vanskelig å forestille seg at de får lyst til å stryke disse karene over hodet. For ikke å snakke om elskovsakten: Hvor mange kvinner tenner på å få det pomadiserte tauverket i munnen? Hentehår-ridderne grer seg fra mus, det er hva de gjør! Respekt!

Hentesveiser må stadig vedlikeholdes. Det er tvingende nødvendig at man til enhver tid er i nærheten av speil, slik at man kan foreta hyppige kontroller. Menn med hentehår kan aldri kjøpe kinobillett før de har studert kartet over salen og funnet den plassen som gir minst innsyn, baksyn og/eller oversyn fra andre. Enkleste er det selvfølgelig alltid å velge bakerste rad, men det forutsetter skarpe øyne eller gode briller og en godt utviklet evne til å ignorere de omkringsittendes godtepose-støy og kommentarer til handlingen (som øker dess lenger vekk fra lerretet man kommer).

Restaurantbesøk-med-formål-erobring-av-kvinne må også planlegges. For å unngå å bli tildelt et tilfeldig bord må man foreta en rekognosering i lokalet flere dager i forveien, og så bestille det bordet som har mest egnet lyssetting. Man må videre sky retter som innebærer hyppig fremoverbøyning, f.eks. suppe.

Ikke kan man kjøpe skikkelige sportsbiler heller. Hentehår i kabriolet rubriseres under «katastrofe». Og lue gjelds ikke, da forbryter man seg jo mot hentehårets idé. Menn med hentehår er for evig og alltid henvist til biler med tak og aircondition. Gjennomtrekk en varm sommerdag kommer ikke på tale: Hvem vil sitte på med et piskende, meterlangt, hentehårinferno aldeles ute av kontroll!

Hvem synes at hentehår er stilig? Svaret er det samme som for 75 år siden: Ingen. Men i motsetning til da kan surrogatluggene i dag med et enkelt håndgrep (og en saks og en barbermaskin) bli hippe, kule, attraktive karer. At de ignorerer muligheten gir desto større grunn til beundring.

For alt man vet kan det ligge snev av nymoralisme skjult i pomaden, og det skal man ikke kimse av i våre løsaktige tider. Neste gang du ser en slik modig mann, så besinn hva han signaliserer: Her kommer en som ikke lar seg lokke av tilfeldig sex og spjåkete kvinnfolkblikk! Respekt!

Hentehår bør herved omdefineres fra «mislykket forsøk på frisyre med for lite råstoff» til kunst. Med sine kreative, åndfulle og ofte overraskende løsninger – og spartanske hjelpemidler – praktiserer disse kunstnersjelene: Den heltemodige jakten på det umulige. RESPEKT!

Bare ett unntak: Stol aldri på en frisør med hentesveis! (Gammelt jungelord.)

Kjøp «Et konservativt manifest» av Jordan Peterson her!