Francisco Antolínez (1645–1700), «Jesuss og den kanaaneiske kvinnen», Musée des Beaux-Arts d’Agen.

²¹ Så dro Jesus derfra og tok veien til områdene omkring Tyros og Sidon. ²² En kanaaneisk kvinne fra disse traktene kom og ropte: «Herre, du Davids sønn, ha barmhjertighet med meg! Datteren min blir hardt plaget av en ond ånd.» ²³ Men han svarte henne ikke et ord. Disiplene kom da og ba ham: «Bli ferdig med henne, hun roper etter oss.» ²⁴ Men han svarte: «Jeg er ikke sendt til andre enn de bortkomne sauene i Israels hus.» ²⁵ Da kom hun og kastet seg ned for ham og sa: «Herre, hjelp meg!» ²⁶ Han svarte: «Det er ikke rett å ta brødet fra barna og gi det til hundene.» ²⁷ «Det er sant, Herre», sa kvinnen, «men hundene spiser jo smulene som faller fra bordet hos eierne deres.» ²⁸ Da sa Jesus til henne: «Kvinne, din tro er stor. Det skal bli som du vil.» Og datteren ble frisk fra samme stund.

Matteus 15, 21–28

Dagens tekst er interessant i seg selv, men den blir ekstra interessant dersom vi ser på forhistorien som blir presentert noe tidligere i kapittelet. Der har nemlig Matteus skildret et sammenstøt mellom Jesus og utsendinger fra en gren av fariseer­partiet (= «Hillel-fraksjonen»). De hevdet at forskriften for levittiske prester (i 2. Mosebok 30, 17ff) om rituell vasking måtte utvides til å gjelde også for lekfolk.

Men Jesus avviste dette med en arvesynd-realistisk begrunnelse: Synd kommer fra menneske­hjertet, altså fra mennesket selv, og var der ikke fra skapelsen av. Og med denne diskusjonen fremdeles hengende i luften forteller Matteus i versene 21-28 at Jesus deretter dro nord nordover til Sør-Libanon og om møte med den kanaaneiske kvinnen.

Det har den siste tiden vært en debatt i avisen Dagen mellom Shoaib Sultan og Hallgrim Berg om islam. Men som i alle tidligere debatter klarer ingen å gå til kjernen av troen, det vil si: Hvem er vår Gud?

Det er få emner som er så viktige som arvesynden for å forstå den jødisk-kristne forståelsen av vår Gud, men det er sjelden den diskuteres i møte med representanter for andre religioner.

En av de få muslimer som har kommentert forståelsen av arvesynd, er Hadia Tajik. I en kronikk i Vårt Land for over ti år siden kommenterte hun sin tro slik:

«Det muslimer ikke tror på, er at Jesus var Guds sønn eller at han ble korsfestet. Innenfor islam finnes det heller ingen arvesynd å bli korsfestet for. Islamsk monoteisme tillater dessuten ikke en treenighet.»

Arvesynden forteller oss en historie om menneskets fall, og at dette fallet fikk konsekvenser for oss alle. G.K. Chesterton (1874–1936) forklarer arvesynden med å trekke paralleller til adels­ordningen: Dersom en mann ble adlet, fikk det betydning for alle hans etter­kommere, men dersom han mistet sin adels­status, ville alle hans etter­kommere også gjøre det.

Arvesynden gir oss en forklaring på det vi erfarer hver eneste dag. Den forteller at det er naturlig at vi opplever ondskap som et fremmed­element. Ondskapen er et resultat av menneskets fall og arvesynden, og den er et problem. Det Hadia Tajik sier, er det stikk motsatte, at vår synd ikke er et problem for Allah. Jeg lurer på om våre politikere og liberale teologer noen gang vil forstå de etiske konsekvensene av en slik tro.

Arvesynden viser oss en Gud som ikke tåler synd og som oppfatter menneskets fall som noe Han kun kan rette opp med en rednings­aksjon. Det er hans hellige natur som viser oss hva som er sant og godt. Samtidig viser arvesynden at det finnes noen moralske absolutter. Men disse moralske absoluttene finnes ikke i religioner eller verdens­bilder uten at arvesynden er til stede. Eller som Hadia Tajik sa det: Det er ingen arvesynd i islam å bli korsfestet for.

Men det er nettopp derfor vi bør stoppe opp ved dagens tekst, for hvor hadde vi vært uten arvesynd og en Gud som lot seg korsfeste?

Vi bør bli flinkere til å diskutere hva det vil si å tro på noe, og hvordan denne troen former oss. For det er troen som skaper politikken, og som igjen skaper lovverket. Og med en tro uten arvesynd og et fall, blir det svært vanskelig å drøfte moralske spørsmål.

Hvis den vi tror på også er ondskapens utgangs­punkt, noe han tåler, vil for eksempel terror­angrepet mot Israel 7. oktober 2023 bare være begynnelsen på noe langt verre. For hvis en gud ikke trenger en kors­festelse, må han i all evighet leve godt med den ondskapen kristen­dom­mens Gud måtte la seg korsfeste for, inkludert de ugjerningene det jødiske folk har blitt utsatt for. Og en slik tro preger selvfølgelig også mennesker her og nå.

Det er viktig å være klar over dette. Altfor mange tror at menneskers tro er privat, noe som ikke får konsekvenser for andre enn den troende.

Mange håper og tror vi blir frie dersom vi kaster av oss det påstått klamme grepet fra kristen­dom­mens Gud. Men de ser ikke at den gamle troen, der det hellige definerer hva som er rett, vil bli erstattet av en ny standard, en tro som gjør at makten står fritt til å definere retten.