Storbritannias første politiske flyktning kan bli Hamit Coskun, som brente en koran utenfor det tyrkiske konsulatet i London i februar 2025 og ble dømt til bot for ordens­forstyrrelse i retten – under skjerpende omstendig­heter, på grunn av den religiøse dimensjonen – men er senere blitt frifunnet. Nå har påtale­myndig­het­en anket, og blir han dømt igjen, vil han søke asyl i Trumps USA.

Coskun opplever at en mann som skrek «Jeg vil drepe deg!» og angrep ham med kniv under koran­brenningen, slapp lettere unna, mens han selv blir dratt gjennom en langvarig, Kafka-lignende retts­prosess. At islam får ta stadig større plass i våre vestlige samfunn, begynner å bli så tydelig at man kan undre seg på hvor det ender. Og hvordan kom vi hit?

Hamit Coskun er, som navnet tilsier, ikke britisk. Han har bodd på øyriket siden 2022. Ironisk nok flyktet han fra et islamistisk land, Tyrkia, der dissens mot islam var mildt sagt problematisk, til et annet land, et såkalt liberalt demokrati, der det heller ikke er uproblematisk å tale islam midt imot.

For i Storbritannia er det gradvis blitt stadig mindre plass til islam­kritiske røster. Det er nok å nevne Sadiq Khan og hans «Londonistan», den anonyme læreren som stadig lever i skjul etter at han viste en tegning av profeten Muhammed i Nord-England, eller muslimer i White­chapel i London som forlanger at kristne ikke skal få forkynne fordi de befinner seg i et «muslimsk område».

Eller hva med den (muslimske) sudanesiske asyl­søkeren som, til tross for 29 dommer mot seg, fortsatt får gå fri, selv om han har veivet med kniver på Speaker’s Corner? Eller Shahid Butt, som ble dømt for å ha planlagt å sprenge det britiske konsulatet i Jemen i 1999, som står til valg for Birmingham City Council i år? Til tross for bekymringer fra både konservative og Labour-representanter får han fortsatt stille til valg.

Islam blir tatt på med silke­hansker, uvisst av hvilken grunn. Mulig det er frykt for represalier fra en stadig mer tallrik muslimsk befolkning og «samfunns­ledere», uvalgte «community leaders», eller strategisk politikk: Når demografien forandres og den muslimske befolkningen øker, kan det være lurt å ha «the muslim vote» – for man går ut fra at de stemmer slik lederne ber dem om. Slik er klan­kulturen lagt opp. Et annet svar kan være at de som sitter på toppen, rett og slett ikke bryr seg om å bevare britisk kultur – eller norsk, eller tysk, for den saks skyld. Alle kulturer er like bra, og århundrer med historie kan enkelt erstattes med noe annet.

Begynner i det små

Hamit Coskun sier selv at om han hadde visst at å utfordre den islamist­iske propa­gandaen som ødela hjem­landet hans, kunne lede til rettslig forfølgelse her i Storbritannia, så hadde han kanskje tenkt seg om to ganger. I likhet med store deler av den britiske befolkningen ante han ikke hvor langt islam­iser­ing­en allerede er kommet i Storbritannia.

Gad Saad forteller i et intervju med Piers Morgan, som noe naivt mener at landet slett ikke er i ferd med å bli overtatt av islam, at det begynner i det små, litt som diabetes type 2: «De amputerer ikke benet ditt med en gang, men om du ikke løser problemene, er det den veien det går.»

 

View this post on Instagram

 

A post shared by Dr. Gad Saad (@doctorgadsaad)

Det er såkalt liberale stemmer som Piers Morgan, samt hele den etablerte politiker- og medie­kasten i Storbritannia, som i årevis har sovet i timen. De skjønner ikke at liberalisme i møte med en autoritær, ekspansiv bevegelse som islam blir tygget i stykker og spyttet ut. Naiv snillisme – «Suicidal Empathy», suicidal empati – som Gad Saads nye bok heter, er det som har tillatt utviklingen.

«Hvis høyesterett bestemmer at jeg er skyldig likevel, har Storbritannia sviktet meg, og da vil jeg søke asyl i USA. Jeg håper Amerika fortsatt støtter dem som tror på fredelige protester», skriver Coskun i The Spectator. Han konkluderer:

«Dette handler ikke lenger bare om meg. Det handler om hvorvidt Vesten fortsatt tror at ingen religion er unntatt kritikk, spesielt når den former det offentlige liv og politisk makt. Det var prinsippet jeg ble fengslet for i Tyrkia, og det var prinsippet jeg forsvarte utenfor det tyrkiske konsulatet. Jeg har ingen intensjoner om å trekke meg fra denne kampen.»

Om Coskun taper saken og flykter til USA, kan Storbritannia fortsatt kalle seg et kristent land som forsvarer liberale rettigheter, eller er det et bevis for at utviklingen allerede har gått så langt at landet har tapt for mørkere krefter? Kanskje saken blir forbigått i stillhet, eller vil det bli starten på en videre oppvåkning blant våre egne politikere her i Norge?

Kjøp Ruud Koopmans’ bok!

Kjøp bøker fra Document Forlag her!