Hans Rustad Tore Sandberg skriver norsk rettshistorie. Det er hans fortjeneste at Kontrollkomiteen i Stortnget igår – enstemmig – åpnet for Riksrett mot tre høyesterettsdommere. Avgjørelsen er en samfunnstpolitisk bombe.
Pisken pleier svært sjelden å slå så høyt i det norske systemet, hvis det ikke er statsråder som må gå. Det norske systemet er flinke til å snakke bort selv grove feil og overgrep. Man innrømmer noen feil lenger ned i systemet, trekker seg tilbake og lar tiden og glemselen arbeide. Det fungerer usedvanlig godt, når konsensus er at man ikke liker «bråk». Denne kulturen har Arbeiderpartiet stått for, i en blanding av bygdedyr og organisatorisk kameraderi, og Høyre har sjelden reist seg.
Norge oppfatter seg som et liberalt samfunn, men svikter på avgjørende punkt: i spørsmål om ansvarlighet – accountability. Det er de senere år gjort til noe personlig. Politikere eller nærlingslivsledere er raskt ute med å si at de tar ansvar. Det skal liksom være formildende, når sannheten er at de har ansvar. Slikt føleri ville aldri gått hjem i Amerika, der accountability-prinsippet står sterkt. En av de farligste våpen Kongressen har er nedsetting av kommisjoner. Det sies at det vil bli mange slike når Bush går av. Det handler ikke om vendetta, men å trenge til bunns i ansvarskjeden: hvem ga ordre om tortur feks?
I Fritz Moen ble det begått to justismord. At de er klarlagt skyldes ene og alene én modig manns innsats: Tore Sandberg.
Hans Kringstad skriver i VG at saken handler om «klassejustis», fordi Moen var tyskerunge, født uten hørsel, ble skadet i en ulykke og nektet kontakt med familien. Det er et for enkelt ord. Moen-saken handler om umenneskelighet midt i et menneskelig samfunn. Den handler om at aktørene som skulle stå for lov og rett i stedet sto for overgrep, og justismord. På et tidlig tidspunkt ble det gjort valg, som utpekte Moen. Bevis ble tilpasset og vrengt på, til det helt groteske. Det sto hele tiden noen klar til å la stafettpinnen gå videre. Ingen protesterte innen politik eller rettsvesen og sa: dette er feil. Dvs. noen kan ha protestert, men det sto alltid noen lar til å gjøre jobben. En slik konsenskultur i et rettssystem er en trussel mot rettssikkerheten.
I amerikansk film bygges plottet ofte rundt problemstillingen: hva tror de de kan «get away with»? Hva tror maktmennesker at de kan slippe unna med?
Fritz Moen fikk gjenopptatt ett av de to drapene han var dømt for. Men Høyesteretts kjæremålsutvalg avslo gjenopptakelse i den andre saken i 2003. Men deres begrunnelse bygget på en manipulasjon av et viktig bevis. Et vitne meldte seg rett etter at Torunn Finstad forsvant og fortalte at han og kjøresten hadde hørt stemmer sør for stien de gikk på. Dagen etter avhøret ble liket funnet i samme område. Men i Høyesteretts avslag står det at stemmene kom fra nord. Intet noe sted i materialet finnes det belegg for en slik opplysning.
Som medlemmer av gjenopptagelseskommisjonen hevder de tre dommerne at vitnet hørte stemmer fra Skotthyllbanen. Det er motsatt retning av hva vitnet selv hevder. Skotthyllbanen ligger nord for turstien, mens Torunn ble funnet drept på sørsiden.
– Dermed gjør dommerne vitneutsagnet helt uinteressant i forhold til drapet på Torunn Finstad, i det vitnets observasjon dermed blir flyttet ut av åstedsområdet, sier privatetterforsker Tore Sandberg til VG.
Enda verre: Det er ingen som på noe tidspunkt av etterforskningen har hevdet vitnet mente nord, når han sa sør.
– Fra høyesterettsdommernes side er det mer enn en bommert. Ingen hadde tidligere i prosessen påstått at vitnet hørte lyder fra nord. Det er altså dommerne selv som finner på dette, sier Sandberg.
Høyesterettsdommernes bommert er dokumentert i Sandbergs politianmeldelse av de tre. Her spør han om dommerne overhodet har satt seg inn i saken. På deres bord lå nemlig utførlige beskrivelser fra vitnet, dokumentert av både politiet og Sandberg med bilder og kart. Ikke noe av dette materialet sa noe om stemmer fra nord.
VG kaller det en «tabbe» i overskriften. Man rygger tilbake for å erkjenne at det skjer justismord i Norge, i vår tid. 2003 er for nær til at det går an å skrive på kontoen for uopplyst fortid.
Jens Bjørneboe var ekspert på å dissekere maktmenneskene i Norge. Han hadde en forkjærlighet for dommerstanden og spurte hva det var som fikke mennesker til å søke seg til jobber hvor de dømte andre. Vi liker å tro at Norge er et helt annet land. De autoritære menneskene fra den gang er borte. Men Moen-saken gjør at det sniker seg en tvil? Kanskje nissen har flyttet med på lasset?
Hvordan skal vi kjenne ham igjen? Allerede den gang forfalt samfunnskritikken til å bli et spørsmål om utvendighet: Politimester i Kristiansand, Carl Mentz Rynning-Tønnesen, gikk med pisk. Aha!
Gudene skal vite at vi trenger «accountability». Det er nok å se på Jernbaneverket og Statens Vegvesen. Men da trenger vi journalister som tør å «dykke». En ting er å avsløre Vannverk-skandalen. Noe annet er å trenge inn i Justitias gemakker når landets øverste dommere sanksjonerer et justismord.
