Giovanni Battista Paggi (1554–1627), «Kristi forklarelse», Markuskirken, Firenze. Foto: Sailko / Wikimedia Commons (cc by 3.0).

¹ Seks dager senere tok Jesus med seg Peter, Jakob og hans bror Johannes og førte dem opp på et høyt fjell, hvor de var alene. ² Da ble han forvandlet for øynene på dem. Ansiktet hans skinte som solen, og klærne ble hvite som lyset. ³ Og se, Moses og Elia viste seg for dem og snakket med ham. ⁴ Da tok Peter til orde og sa til Jesus: «Herre, det er godt at vi er her. Om du vil, skal jeg bygge tre hytter, en til deg, en til Moses og en til Elia.» ⁵ Mens han ennå talte, kom en lysende sky og skygget over dem, og en røst lød fra skyen: «Dette er min Sønn, den elskede, i ham har jeg min glede. Hør ham!» ⁶ Da disiplene hørte det, kastet de seg ned med ansiktet mot jorden, grepet av stor frykt. ⁷ Men Jesus gikk bort og rørte ved dem og sa: «Reis dere, og vær ikke redde!» ⁸ Og da de løftet blikket, så de ingen andre enn ham, bare Jesus.

⁹ På veien ned fra fjellet ga Jesus dem dette påbudet: «Fortell ikke noen om dette synet før Menneskesønnen er reist opp fra de døde.»

Matteus 17, 1–9

Dagens søndag bærer navnet Kristi forklarelsesdag, også kalt bare Kristi forklarelse eller Forklarelses­søndag. Det er en kristen høytidsdag som handler om hendelsen der Jesus ble forklaret (forvandlet i herlighet) for noen av disiplene sine. Fortellingen finnes i evangeliene (Matteus 17, Markus 9, Lukas 9), og den er også omtalt i Peters andre brev.

For disiplene innebar hendelsen en åpenbaring av Jesu guddommelige natur der disiplene får et glimt av hvem han egentlig er. Og med sitt møte med Moses og Elia så de også en tydelig sammenheng mellom jødenes historie, fortalt i Det gamle testamente (GT), og Jesu rolle, hvordan han skulle oppfylle skriftene med sin lidelse og død.

Denne fortellingen viser hvordan Gud handler i vår historie, og hvordan Gud kun ber oss tro på noe som kan bekreftes, noe Peter skriver i sitt andre brev, der han minner om at han selv var øyenvitne til Jesu herlighet på fjellet (Peters 2. brev 1, 16–18):

«For vi fulgte ikke klokt uttenkte myter da vi kunngjorde dere vår Herre Jesu Kristi makt og komme, men vi var øyenvitner til hans storhet … Vi hørte selv denne røsten fra himmelen da vi var sammen med ham på det hellige fjell.»

Paulus står også i denne tradisjonen når han i skriver om Jesu oppstandelse (1. Korinterbrev 15, 6):

«Deretter viste han seg for mer enn fem hundre søsken på én gang. De fleste av dem lever ennå, men noen er sovnet inn.»

Dette gjør oppstandelsen kontrollerbar – leserne kunne, hvis de ønsket, snakke med vitnene, og det viser at troen på oppstandelsen ikke bare var teologiske og filosofiske utledninger, men basert på øyen­vitne­erfaring. Paulus skriver om vitnene som et innlegg til en rettssak, du kan ikke avskrive så mange vitner, på samme måte som du ikke kan avskrive Peter, Jakob og Johannes som øyenvitner på Jesu guddommelighet. Det ble fornuftig å tro.

Denne måten å argumentere på dominerte også da den kristne tro vokste og ble dominerende i Europa. Troen handlet om en Gud som grep inn i historien og viste oss at vi kunne stole på hans fornuft. Denne nye og revolusjonære forståelsen plasserte mennesket i en helt ny posisjon og åpnet vår forståelse av verden. Vi møtte en Gud som bryr seg og som handlet i historien, alt for å frelse oss.

Men ikke bare dét, han ga oss en oppgave. Vi skulle være jordens lys og salt. Vi ble Guds medarbeidere, og det krevde rasjonelle betingelser. Gud forholdt seg til mennesket på alvor, og derfor tok vi også våre medmennesker og vårt styresett på samme alvor. Og kanskje viktigst av alt: Menneske­verdet fikk en åndelig åpenbaring og moralen ble forankret i en absolutt sannhet. Vi fikk et moralsk kompass. Mennesket fortsatte å feile, også våre ledere, men vi forstod når handlingene var i strid med idealet, vi kunne alltid komme tilbake til rett kurs.

Men noe har skjedd. Svært få av Vestens ledere mener Gud har noe med hvordan de forvalter sine verv. Flertallet synes ikke å bry seg ikke om tradisjonelle moralske standarder, og sannheten er blitt irrelevant. Normkritikk har overtatt for klassisk etikk  og idealet er blitt det autonome mennesket der abort, eutanasi og surrogati er selvfølgelige menneske­rettig­heter.

Vår tids politikere avviser derfor kristen­dommen som relevant for offentlig­heten. Selv tyr de til myter konstruert av mennesker. De tror vi er blitt til av ingenting, men mener vi skal bøye oss for deres moral. Men alt tyder på at det er derfor de feiler, de har nemlig ikke noe moralsk kompass tilbake. For når kompasset blir egen­interessen, bør vi ikke bli overrasket over at resultatet blir deretter. Derfor blir kristen­dommen den troen de forkaster først.

Men da får vi også et lederskap som ikke lenger ser opp til en Gud som taler om kjærlighet, sannhet og fornuft, og om ber dem tjene folket de er satt til å lede.