Grensepolitikk blir til Krystallnatten. Et asylsenter blir til en konsentrasjonsleir. En politiker blir til en fascist. Den politiske debatten om remigrasjon, Trump, ICE og høyrepopulisme er blitt et teatralsk spetakkel. Hvorfor kommer folk uavlatelig med uttalelser som så åpenbart er falske?

Ordet mister sin verdi

Svaret er faktisk veldig enkelt, skriver filosofen Michael Smith på sin Substack: Overdrivelse virker.

Det alminnelige språket har ikke lenger tilstrekkelig følelsesmessig overbevisningskraft. Å kalle noe urettferdig mobiliserer ikke folkemengder. Å kalle det fascisme gjør det. Å si at en politikk har mangler åpner for debatt. Å si at det er folkemord avslutter debatten umiddelbart.

Man kan kalle det en slags moralsk inflasjon. Akkurat som med devaluering av valuta må hvert påstand være mer ekstrem enn den forrige for å beholde sin effekt. Når man først har kalt noe «nazistisk», er det ingen vei tilbake, bortsett fra apokalypsen. Alt er katastrofalt.

Vi kjenner mønsteret: Trump blir Hitler. ICE blir Gestapo. Interneringssentre blir Auschwitz. Men de samme overdrivelsene og usannhetene spres også her hjemme. Dansk Folkepartis politikk handler om å internere mennesker på grunnlag av hudfarge. Asylpolitikken blir til barbari. Integrering blir til tvangshomogenisering.

Den retoriske snarveien

Som Smith påpeker, er denne formen for politisk debatt ikke basert på argumenter, men på emosjonelle snarveier. I stedet for å bevise sitt standpunkt med fakta, låner folk moralsk tyngde fra historien.

Hvis du kan få motstanderen din til å ligne en nazist, trenger du ikke forklare noe mer. Dette er retorisk judo, som består i å kapre allment begivenheter hendelser for å unngå å forsvare sin egen posisjon.

Filosofisk sett er det en klassisk falsk ekvivalens. Og språklig sett ødelegger det meningen i utsagn. Men psykologisk sett er det fortsatt utrolig effektivt.

De godes ondskap

Det er en bitter ironi i dette spetakkelet.

Det er nettopp de menneskene som er mest overbevist om sin egen godhet, som ofte opptrer mest hensynsløst i debatten. Såkalte anstendige mennesker som tror på menneskets iboende godhet, kan være utrolig foraktelige overfor dem de anser å stå i veien for godheten.

For når du først har bestemt deg for at motstanderen din er en fascist, et monster, en trussel mot selve sivilisasjonen, så er alle midler tillatte. Hva er vel et ødelagt rykte, et ødelagt levebrød, systematisk utstøting sammenlignet med å stoppe Hitler?

De gode trenger ikke samvittighet når de bekjemper det onde. De godes sikkerhet er farligere enn de ondes tvil.

Hvorfor det fungerer

I dagens medieøkosystem blir ikke overdrivelser straffet. De blir belønnet. Indignasjon genererer klikk. Ekstreme holdninger får sendetid. Nyansene forsvinner.

For mange offentlige personer fungerer dramatiske påstander som statussymboler: Se hvor moralsk jeg er, se hvor presserende jeg bekymrer meg, se hvor opplyst jeg er sammenlignet med deg. Pelle Dragsted Kjøp Totalitarismens psykologi her! Kjøp e-boken her!

Kjøp bøker fra Document Forlag her!