La oss begynne med det pressen faktisk gjør riktig for tiden: Dekningen av Mette-Marits omgang med Jeffrey Epstein er både nødvendig og uunngåelig.

Når en sentral person som henne, vår fremtidige dronning, har hatt nær kontakt med en dokumentert seksualforbryter, og attpåtil lyver om det, er det ikke sladder, men et offentlig anliggende. Det skal graves. Det skal stilles ubehagelige spørsmål.

Men så kommer det merkverdige. Eller rettere sagt: det avslørende.

For mens avisene går i full beredskap over kongehusets manglende moralske hygiene, med førstesider, analyser, kommentarer, ekspertpaneler og følelsesladde portretter, skjer det samtidig noe langt mer inngripende i folks liv: Regjeringen endrer spillereglene for boligbeskatning på en måte som i praksis bryter med årtier lange løfter. Og her blir pressen plutselig … søvnig og sløv.

Hvor er alarmen? Hvor er indignasjonen?

Hvor er de menneskelige historiene, de store overskriftene, de moralske lederartiklene?

Svaret er ubehagelig enkelt: Det er tryggere og mer politisk korrekt å rette sitt moralske sinne mot Slottet enn mot Statsministerens kontor.

Når det gjelder kongehuset, er hovedpressen fryktløs. Når det gjelder regjeringens økonomiske politikk, blir den høflig, feig og til tider full av løgner. Forsiktig. Klinisk. Plutselig full av forståelse for «kompleksitet».

Formuesskatten på bolig omtales ikke som det den er: en reell belastning og et svik mot hundretusener av mennesker i Norge som sitter på bolig, men ikke på høye lønninger og kontanter. Isteden omtales det som «tekniske justeringer» og «beregningsmodeller».

Ord som får det til å høres ut som om ingen egentlig bestemte noe som helst, og at konsekvensene nærmest oppstod av seg selv, i naturen, som regn, snø eller vind.

NRK, VG, Dagbladet, Aftenposten og alle de andre i de politisk korrekte hovedmediene vet utmerket godt hva dette innebærer i praksis: Pensjonister, enslige, arvinger av gamle familiehus og folk som har bodd «for lenge» i sine egne hjem, presses økonomisk av verdier som bare eksisterer på papiret. Likevel behandles dette som et regnestykke, ikke som maktutøvelse.

Kontrasten er slående.

Når det er snakk om en prinsesse og Epstein, mobiliseres hele pressens moralske apparat. Greit nok.

Når det er snakk om at vanlige mennesker må belåne sine egne hjem for å betale skatt på teoretiske verdier, eller enda verre: flytte fra hjemmene på grunn av løftebrudd, senkes stemmen, tempoet og ambisjonsnivået hos de lydige pudlene i Akersgata.

Jonas Gahr Støre og Jens Stoltenberg forvalter beslutninger som direkte avgjør om folk kan bli boende der de har levd livene sine. Likevel behandles de som teknokrater som bare «forholder seg til realiteter», ikke som politikere som tar valg.

Dét er strukturell feighet.

Kongelige skandaler er perfekte mål: De gir klikk, moralsk overtak og null risiko for å bli frosset ut av maktens indre rom. Økonomisk politikk, derimot, særlig når den selges inn som «ansvarlig», krever at pressen faktisk utfordrer de samme miljøene som den spiser lunsj med.

Resultatet er et offentlig ordskifte der moralsk raseri kanaliseres mot symboler, som prinsessen, mens svært konkrete inngrep i folks liv skjer i stillere og mer unnvikende former. Ikke fordi de er mindre alvorlige, men fordi de er mer ubehagelige, samt fordi det er mindre politisk korrekt å ta tak i dem.

Hvor er de store oppslagene om 98-åringen som får 70.000 kroner i økt skatt bare for å eksistere i sitt eget hus? Hvor er raseriet over at Støre og Stoltenberg har gjort hjemmet fra en trygg borg til en minibank for staten?

Pressen vet nøyaktig hva som skjer. De ser tallene fra SSB. De hører ropene fra pensjonister som tvinges til å belåne sine egne minner for å finansiere regjeringens luftslott. Likevel velger de nedtoningen. De velger å pakke ranet inn i kliniske ord som «tekniske justeringer» og «presise anslag».

Sannheten er ubehagelig: Det er ufarlig å være dirrende moralsk overfor Slottet. Det gir klikk, det gir applaus, og det koster ingenting.

Men å være like moralsk rasende overfor regjeringen, å faktisk konfrontere makten med det sivilisatoriske løftebruddet de begår mot boligeiere, det er mye mer risikabelt.

Det krever at man utfordrer de samme maktpolitikerne som man pleier omgang med i maktens korridorer.

Pressen har igjen valgt den tryggeste veien. De har valgt sirkuset fremfor brødet.

Og igjen: Pressen skal selvfølgelig dekke Mette-Marits skjulte forbindelser og mange løgner. Det er riktig. Det er nødvendig. Alt annet ville vært unnfallenhet.

Men pressen nekter å bruke samme kraft på det som faktisk rammer så mange uskyldige mennesker nå: at hjemmene deres gjøres om fra trygghet til skattegrunnlag. Pressen vet hva som skjer og hvem som rammes. Den velger stillhet.

Dette er ikke prioritering.

Det er feighet.

Ved å la Mette-Marit-saken mette alt medierom, beskytter de i praksis regjeringen Støre og Stoltenberg mot det raseriet som burde ha rammet dem nå når saken er lekket ut.

Pressen dekker over et regelrett svik ved å peke 100 prosent på en annen skandale. Alt annet enn en likeverdig dekning av boligranet er ikke nøytralitet, det er aktiv, strukturell beskyttelse av dem som nå raner norske hjem.

Jeg forventer ikke at redaktørene våkner i morgen, men jeg håper at mange nok av oss andre ser hva som skjer.

PS: Satirevarsel.

Opprinnelig publisert på forfatterens Facebook, gjengitt med vennlig tillatelse.

 

 

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene våre. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.