En president Støre er straffen for å avvikle kongehuset

Når Dagsavisen og venstresiden nå øyner muligheten til å innføre republikk, er det fordi de lukter blod.

Avsløringene om at kronprinsesse Mette-Marit pleiet omgang med den pedofilidømte sexforbryteren Jeffrey Epstein, er rystende. Det vitner om en sviktende dømmekraft som knapt er til å fatte. At Norges kommende dronning valgte å besøke en mann som var dømt for overgrep mot mindreårige, er en skamplett som ikke kan vaskes bort med pressemeldinger. Når man legger til siktelsene mot hennes sønn, Marius Borg Høiby, og sjaman-sirkuset til prinsesse Märtha Louise, er det lett å forstå at folk stiller spørsmål ved hele statsformen.

Likevel er det i stormen vi må holde hodet kaldt. Republikanernes argumentasjon bygger på en logisk feilslutning om at alternativet til et skadeskutt kongehus er et plettfritt meritokrati. Det er en naiv drøm. Alternativet til Kongen (en institusjonell konge) er ikke en ufeilbarlig landsfader.

Alternativet er en avdanket norsk politiker.

Hvis vi fjerner monarkiet, vil vi få en president. Se for deg kandidatene. Vi risikerer å få Jonas Gahr Støre, Erna Solberg eller Thorbjørn Jagland som statsoverhode. Dette er mennesker fra en politisk klasse som selv vasser i skandaler. Vi har en politisk elite som jukser med pendlerboliger, utnevner venner til styreverv, lyver om aksjehandel og stjeler solbriller på flyplassen. Å tro at en president hentet fra denne dammen vil ha høyere moral enn kongefamilien, er historieløst. Forskjellen er at en president alltid vil være splittende. En president er valgt av cirka halvparten og er hatet av den andre halvparten.

Kongen er hevet over dette spillet.

Monarkiets sterkeste kort er at det fungerer som en konstitusjonell forsikring. Kongen er den eneste i statsapparatet som ikke skylder noen en tjeneste. Han trenger ikke fri til sponsorer eller drive valgkamp. Han er en bremsekloss mot politikernes maktbegjær. Under andre verdenskrig var det Kongens «nei» som reddet nasjonens ære da politikerne vaklet. En valgt president med partiboka i orden, ville sannsynligvis ha forhandlet. Vi trenger en instans som tenker i generasjoner og ikke i fireårsperioder.

Vi må også erkjenne at monarkiet representerer en dypere dimensjon ved nasjonen som en steril republikk aldri kan erstatte. Kongehuset er den levende linjen tilbake til vår kristne kulturarv og vår historie som selvstendig rike. I en tid hvor globalistene ønsker å viske ut nasjonalstaten og gjøre oss til en provins i EU, er Kongen et ankerfeste. Han minner oss om hvem vi er og hvor vi kommer fra. Å bytte ut tusen års historie med et presidentskap basert på siste meningsmåling, er å gjøre Norge fattigere og mer sårbart.

Selvfølgelig er det kritikkverdig at Mette-Marit møtte Epstein. Det skal og må kritiseres. Men vi må skille mellom person og institusjon. Institusjonen monarkiet er større enn feiltrinnene til inngiftede medlemmer. Dét er bærebjelken i statsforfatningen vår.

Å rive ned hele huset fordi vinduene er skitne, er en dårlig strategi.

Vi skal ikke ha monarki fordi de kongelige er feilfrie supermennesker. Vi skal ha monarki for å beskytte oss mot politikerne. Så lenge Kongen sitter på tronen, er det en grense for hvor mye makt Støre – eller hvem som enn overtar stafettpinnen neste gang – kan tilrive seg.

Dét alene er grunn nok til å bevare kongehuset, skandalene til tross.

Kjøp bøker fra Document Forlag her!