Norge er ikke en bananrepublikk. Norge er et konstitusjonelt monarki. Men noen ganger kan en lure på om det er noen særlig forskjell. Nepotismen, kameraderiet, de mange habilitetsbruddene og de ensidig narrativstyrte mediene i det norske sosialdemokratiet står ikke tilbake for land og regimer vi ikke liker å sammenlikne oss med.
En 89 år gammel monark sovnet stille inn. Han var en hyggelig og vennlig mann. Jeg hilste på ham selv ved et par anledninger. Passende som overhode i det sosialdemokratiske Norge, men kanskje for snill som overhode for sin egen familie. Jeg er republikaner, men kjære kong Harald: Hvil i fred! Du prøvde å følge tidsånden og gjorde som du ble fortalt.
Det er naturlig at et konstitusjonelt monarki markerer et slikt skifte med høytid. Det som er mindre naturlig, er hvordan kongens bortgang umiddelbart ble gjort om til en nasjonal karriere-, ideologi- og bortforklaringsmaskin for å tjene de politisk korrekte fortellingene.
Kongens bortgang blir brukt til å høste oppmerksomhet, til inntekt for egne meninger, til å renvaske tvilsomme kongelige biografier og til å skyve politisk ubehagelige saker ut av nyhetsbildet.
Allerede før båren sto i Slottskapellet, sto det kø av notabiliteter i norsk politikk og kulturliv som skulle fortelle at kongen hadde gjort dem til den de er. Støre, Barth Eide, Søreide og Egeland makset ut det de kunne til inntekt for egen fortreffelighet. Ganske usmakelig, spør du meg.
En kjent journalist skrev at kongens hagefesttale i 2016 «fikk meg ut av skapet». Talen, der Harald sa at nordmenn er «jenter som er glad i jenter» og at nordmenn også har innvandret fra Afghanistan, Pakistan, Somalia og Syria, ble gravd fram igjen som om multikulturalismen og identitetspolitikk var blitt nasjonens nye grunnlov.
NRK og resten av de narrativstyrte mediene lot historien løpe i loop. Budskapet er enkelt: Den avdøde kongen var først og fremst et flerkulturelt og skeivt ikon, og den som ikke skjønner «den nye normalen» og sørger på den riktige måten, sørger feil.
Det er selvsagt legitimt å minnes en folkekjær konge. Det er noe helt annet når statskanalen og mediemaskineriet bruker begravelsen til å monomant kjøre det samme narrativet de alltid kjører: at Norges største styrke er innvandring, fargerikt fellesskap og identitetspolitikk, og at enhver innvending mot det er usolidarisk.
De enorme kostnadene knyttet til den ikke-vestlige innvandringen, den sviktende integreringspolitikken, den primitive æreskulturen, overforbruket av sosiale ytelser og overrepresentasjonen på kriminalstatistikken skal glemmes. Det passer seg ikke. I stedet går NRK i høygir og fyller ruten med så mange sørgende ikke-vestlige innvandrere som de kan huke tak i på Slottsplassen.
Samtidig ledes blikket bevisst bort fra det som faktisk har preget det norske kongehuset i stadig større grad: en dysfunksjonell familie og en konge som ikke har satt grenser og opptrådt som et familieoverhode, og som ikke har ivaretatt den eneste funksjonen det norske kongehuset har igjen – symbolfunksjonen.
Etter lungetransplantasjonen og kongens bortgang, snakker ingen lenger om at vår nye dronning, Mette-Marit, hadde et særdeles frynsete rykte i Kristiansand før hun kom gjennom Sørlandsporten og helt til kongsgården på Skaugum. Det er blitt øredøvende stille om at hun i årevis hadde nær kontakt med Jeffrey Epstein, lenge etter at han var dømt for å ha kjøpt sex av mindreårige.
Epstein-filene viser hundrevis av omtaler og e-poster der hun kaller ham sjarmerende og «soft hearted», og at hun bodde i huset hans i Palm Beach. Hun googlet ham i 2011 og skrev at det «ikke så bra ut» – med smilefjes. Senere sa hun at hun var manipulert og ikke visste.
Det er en forklaring som krever mer enn høflig taushet i sørgetiden. Vår nye dronning har slitt med helsen og fått nye lunger, men hun har bidratt til å svekke kongehusets stilling og dets symbolfunksjon, og dermed Norges omdømme i utlandet. Utenlandske medier fråtser i den store elefanten, som nå går i sort ned Karl Johan.
Jeg vet ikke om det ene oppveier det andre, selv om mange åpenbart mener det. Oppslutningen om kongehuset er tilbake der det var før Epstein-filene ble publisert. Det er merkelig hvor lettpåvirkelige folk er.
Hennes sønn, Marius Borg Høiby, er dømt til fire års fengsel for to voldtekter og mishandling. Dommen er anket, han sitter under restriksjoner, men får permisjon med fotlenke til farfars begravelse. Det er for så vidt greit, men igjen: Kongehusets symbolfunksjon er svekket. Sex, dop og vold er ikke helt forenlig med hvordan kongefamilien skal opptre i et konstitusjonelt monarki. Det er å vise forakt for folket.
Så har vi prinsesse Märtha Louise og ektemannen Durek Verrett. Hun har i årevis brukt kongehuset og prinsessetittelen til å selge engler, åndelighet og «healing» på tvers av Grunnloven og kongehusets nære tilknytning til den evangelisk-lutherske tro, og på tvers av all sunn fornuft. You can’t make this shit up! Utlandet ler av det norske kongehuset.
Durek har uttalt at kvinner med «for mange sexpartnere» får energiske avtrykk i vagina som må renses, og i lydopptak har han fortalt at han hjalp en kvinne med å «rense vagina» etter voldsom sex. Han har omtalt berøring av kjønnsorganer som healing og solgt medaljonger som skal kurere sykdommer og «onde øyne» for 2300 kroner stykket!?
Dette er ikke en sidesak. Det er ganske vanvittig. Mens NRK og VG snakker på inn- og utpust om inkludering og «hele Norges konge», er dette den norske kongefamiliens virkelighet.
Og mens alt dette nå går i høygir, legges andre saker døde. Tirsdag 1. september, midt i sørgeperioden, hoppet bensin- og dieselprisene til himmels da de midlertidige avgiftskuttene falt bort. Jeg kom fra Sverige og kjøpte diesel i Särna til kr 18,45 for literen. I Elverum, rett over grensen i oljelandet Norge, kostet den kr 28,75. Hvordan er dét mulig? Men det skal vi helst ikke snakke om, for våre politikere har sagt at det er landesorg og at vi skal holde sørgehøytiden hellig.
Samtidig fortsetter krigen i Ukraina med uforminsket styrke. Norge sender milliarder for å holde den i gang. Russland driver etterretning og hybridvirksomhet mot oss. Forsvaret ligger nede, og beredskapen, tilfluktsrom og sivilforsvar mangler, eller er i en elendig forfatning, og kritisk militær og sivil infrastruktur ligger ubeskyttet. Heller ikke dét skal det snakkes om.
Det samme gjelder den ideologiske galskapen som har preget skoler, kulturinstitusjoner og offentlig forvaltning i årevis: kjønnsideologi, språkkontroll, prideflagg og den evige jakten på «inkluderende» symbolpolitikk. Kong Haralds inklusive taler brukes nå som sluttstrek: Vi har allerede løst det. Det snakker vi ikke om mer. Neste sak.
Et kongehus som skal samle nasjonen, kan ikke samtidig være et skjold for skandaler og en megafon for én bestemt politisk linje som store deler av befolkningen er sterkt kritisk til. Det kan ikke neglisjere den eneste funksjonen det fortsatt har igjen: symbolfunksjonen. Det kan ikke bidra til å trekke landet ned i søla.
Når mediene velger å fortelle historien om den varme, mangfoldige kongen mens Epstein-e-postene, voldtektsdommene, engleindustrien og den sjamanistiske underlivsterapien får ligge, er det ikke nøytral journalistikk. Det er en avledningsmanøver og propaganda for å venne oss til den nye normalen.
Norge er et land der moral, sunn fornuft og rett og galt er i ferd med å gå i oppløsning. Det er et land med et kongehus som har sviktet i sin eneste gjenværende funksjon, som et opphøyet og samlende symbol for et folk, en nasjon og et furet og værbitt land som er vokst frem av våre forfedres og formødres (!) slit og strev. Det avkrever respekt fra kongehuset dersom Norge fortsatt skal ha et konstitusjonelt monarki.
Og dersom Norge fortsatt skal være et demokrati, kan ikke seremonien bli viktigere enn substansen, eliten kan ikke beskyttes av tonen, media kan ikke opptre som rene propagandamaskiner, og ytringsfriheten kan ikke forbeholdes de servile, de tilpasningsdyktige og de rett-troende. Vanlige folks sikkerhet, bensinregning og sunne fornuft skal ikke komme i andre rekke. Det er langt viktigere enn å se Mette-Marit, Märtha, Marius og Durek vinke til NRK fra slottsbalkongen.
Kong Haakon har valgt «Alt for Norge» som sitt valgspråk. Det er et klokt valg. Men det forplikter. Det er noe ganske annet enn det gjengse narrativet «Norge for alle». Haakons tidligere uttalelser om at mottoet er «uhyre banalt» og «noe egoistisk», får enn så lenge være glemt.
Kong Harald er død. Det er slemt å si det, men han døde på et særdeles beleilig tidspunkt. Men han skal få hvile i fred. Narrativene lever dog fortsatt i beste velgående. De kan ikke få hvile!
Det blir derfor interessant å se om kong Haakon klarer å leve bedre opp til sitt valgspråk enn hans forgjenger. Gjør han det, skal vi gjerne se gjennom fingrene med hans ektefelles tvilsomme fortid, hans søsters engletro, Marius’ eskapader (om han får den dommen han fortjener) og kanskje til og med Dureks vaginaterapi.
Alt for Norge!
Vaktmester
