Øystein Steiro Sr. 
For å forstå hvordan vi skal komme ut av uføret som masseinnvandringen har brakt oss inn i, er det nødvendig å forstå bakgrunnen og driverne bak.
Helt uten å spørre egen befolkning, og fullstendig uten demokratisk forankring, har elitene i Europa og USA iverksatt den største samfunnsmessige endringsprosessen i Vestens historie noensinne: massemigrasjonen fra det globale sør til Vest-Europa og Nord-Amerika.
Masseinnvandringen er i ferd med å rive Vesten i fillebiter. Den vil nødvendigvis føre til befolkningsutskiftning om den ikke straks reverseres. Den er ikke tilfeldig, men er resultatet av en villet politikk.
Det ligger en klar plan bak. En uansvarlig plan, som hviler på gale økonomiske, kulturelle og demografiske forutsetninger.
I USA har imidlertid Trump, med sterk motstand fra den etablerte politiske eliten både i det demokratiske og det republikanske partiet, allerede stengt dørene og iverksatt re-migrasjon av illegale innvandrere.
I Europa er de etablerte politiske elitene under økende press fra de samme folkelige protestbevegelsene og de nye innvandringskritiske partiene for å begrense innvandringen og returnere de økonomiske velferdsinnvandrerne, men politikerne skrubber fortsatt med begge beina.
De kreftene som står bak globaliseringspolitikken, multikulturalismen og den demografiske utskiftningen i Europa, er imidlertid sterke. De nekter å erkjenne at innvandringspolitikken har spilt fallitt. Det gjelder først og fremst de vestlige politiske elitene selv.
I Norge dreier det seg om politikere som Gro Harlem Brundtland, Thorbjørn Jagland, Jonas Gahr Støre, Jens Stoltenberg, Espen Barth Eide, Anniken Huitfeldt, Erna Solberg, Børge Brende, Ine Eriksen Søreide og Erik Solheim, for bare å nevne noen.
De har tilrevet seg et mandat som de ikke har fått av velgerne.
Ingen av disse har spurt norske velgere om hva de synes om masseinnvandringen av økonomiske velferdsmigranter fra MENA-landene, Afrika og Asia.
Det er aldri blitt avholdt noen folkeavstemning om innvandringen, selv om den har minst like omfattende konsekvenser for land og folk som EU-medlemskap, som norske velgere sa nei til to ganger, men som politikerne ovenfor likevel lurte igjennom med EØS-avtalen.
Sammen med et enormt ikkevalgt overnasjonalt byråkrati, med FN i New York, EU-kommisjonen i Brussel og OECD i Paris i spissen, de store private men statlig finansierte NGO-ene, internasjonal storkapital og finansfond som Blackrock og Vanguard, private tankesmier som Chatham House i London og World Economic Forum i Davos, samt innflytelsesrike enkeltpersoner som Bill og Hillary Clinton og mangemilliardærer som Bill Gates og George Soros, har de iverksatt en folkevandring fra sør til nord uten sidestykke i verdenshistorien.
De kaller det privat-offentlig samarbeid og «stakeholder capitalism», og hevder å ha til hensikt «å gjøre verden til et bedre sted».
I realiteten er det sterke utenomparlamentariske private krefter uten noen demokratisk forankring som står bak. Og de har helt åpenbare egeninteresser knyttet til dette. Det kommer kanskje aller tydeligst frem i World Economic Forums formålsparagraf:
«In a world marked by complex challenges, the World Economic Forum engages political, business, academic, civil society and other leaders of society to shape global, regional and industry agendas. Established in 1971 as a not-for-profit foundation, it is independent, impartial and not tied to any special interests, upholding the highest standards of governance and moral and intellectual integrity. Together, we continue to strive for a better world, where cooperation and trust lead to lasting progress.»
Hva som er «en bedre verden», bestemmes ikke av velgere, men av såkalte stakeholders, dvs. ledende internasjonale politikere, lederne for de største multinasjonale selskapene, ledere for de store private NGO-ene og de internasjonale organisasjonene, multimilliardærer med stor pengesekk og ledende stemmer innenfor akademia og samfunnsliv som støtter opp om de etablerte narrativene om innvandring, klima, vaksiner og en verden uten grenser, med mer.
Ikke bare er det udemokratisk. Det vitner om en enorm maktarroganse.
Det å anse seg selv som utvalgte, og at de vet bedre hva som er til beste for folk flest enn folk gjør selv, vitner om hybris og sterkt autokratiske og totalitære holdninger.
En bedre verden for den privilegerte politiske og økonomiske eliten er åpenbart ikke det samme som en bedre verden for befolkningen for øvrig. Å påstå at deres agenda er uavhengig, upartisk og ikke bundet til noen særinteresser, er selvsagt også bare tull.
De er alle ute etter å få sugerørene sine lengst mulig ned i landenes statsbudsjett, dvs. i dine og mine skattepenger.
De flyr i privatjet til Davos og snakker varmt om nødvendigheten av offentlige subsidier til seg selv, slik at de skal få gjennomført det grønne skiftet. Den stille majoritet, som må betale for klimasubsidiene via skatteseddelen, blir verken invitert eller hørt, ikke om de så hadde gått til Davos på sines egne ben. De hadde ikke en gang blitt sluppet inn.
De snakker varmt om globalisering og innvandring, ikke fordi de er opptatt av levekårene til befolkningene i det globale sør, men fordi de ønsker å importere billig arbeidskraft og derigjennom maksimere egen inntjening.
Jeg har tidligere skrevet at masseinnvandringen «ikke begynte med en ondsinnet plan klekket ut av fem gamle menn med hvitt hår og skjegg i en hule i Davos».
Etter at jeg nylig, via Documents kommentarfelt, ble gjort oppmerksom på FNs rapport fra mars 2000 om Erstatningsmigrasjon, er jeg ikke så sikker lenger.
De kaller det altså erstatningsmigrasjon. Det er i realiteten snakk om befolkningsutskiftning. Men mer om dét i neste artikkel, om hvordan demografene i FN, EU og OECD har opptrådt som nyttige idioter for den politiske eliten og de private stakeholder-kapitalistene i Davos.
(Øystein Steiro Sr. er førstekandidat for Norgesdemokratene i Akershus og i Vest-Agder.)
