Besøket Storbritannias statsminister Keir Starmer gjør hos Kinas president Xi Jinping i disse dager, vitner om at revansjen for opiumskrigen er i ferd med å fullbyrdes.

Om du bare skal huske én ting fra Starmers besøk, så husk denne ene uttalelsen, som er sitert av NTB-AFP-Reuters:

– Jeg tror at det å jobbe sammen om saker som klimaendringene og global stabilitet i det som er en utfordrende tid for verden, er nøyaktig hva vi bør gjøre når vi bygger dette forholdet, sa Starmer.

Det suicidale målet om «net zero» som Storbritannia og flere andre vestlige land fremdeles etterstreber, er Kinas beste garanti for at de vil oppnå dominans over disse landene uten å avfyre et eneste skudd.

På den måten gjør «netto null»-landene (null intelligens?) seg avhengig av at Kina leverer dem varer og råstoffer til sol-/vindkraft og batterier, samtidig som de svekker sin konkurranseevne og industrielle makt – hvilket er ensbetydende med tap av militær makt og evne til å demme opp for kinesisk dominans globalt.

Xi Jinping «samarbeider» naturligvis gladelig om dette. Spørsmålet er hvorfor folk som Keir Starmer, Mark Carney etc. er med på det. De kan jo ikke unngå å se konsekvensene. Hvorfor ønsker de å svekke sine egne land for å styrke Kina? Synes de Kina er en modell?

Starmer og systemmedier gjør hva de kan for å få det til å se ut som en god ting. Plussordene står i kø:

Storbritannia gjør som Canada og legger bredsiden til for å bedre forholdet til Kina. Det bør bli mer sofistikert, sier britenes statsminister under sitt besøk i Beijing.

Keir Starmer er den siste av en rekke vestlige ledere som den siste tiden har valfartet til Beijing for å trappe opp det økonomiske samarbeidet med den asiatiske kjempen.

Og så er det alltid et minusord om selve Fanden:

Ledere fra både Canada, Irland, Frankrike og Finland har gjort lignende framstøt i kjølvannet av USAs konfliktfylte handels- og utenrikspolitikk under Donald Trump.

Men det er vanskelig å skjule at Xi er top dog i møte med Starmer:

Kina og Storbritannia har også hatt sitt å streve med, ikke minst på grunn av avviklingen av demokratiet i den tidligere britiske kolonien Hongkong.

Sitt å streve med? Kina brøt avtalen om tilbakeleveringen av Hongkong, og Storbritannia kunne ikke gjøre noe som helst med den saken. Det er demokratiforkjemperne i Hongkong som har strevd i tiden etterpå.

Starmer later som om han kan øve innflytelse overfor verdens største bandittstat:

På en pressekonferanse ble Starmer spurt om han også hadde tatt opp rettsprosessen mot demokratiforkjemperen og mediemogulen Jimmy Lai i Hongkong, samt behandlingen av den muslimske uigur-minoriteten nordvest i Kina. Starmer svarte bekreftende og beskrev diskusjonen som «respektfull».

Men han måtte gi bort indrefilet i London for å få lov til aller nådigst å komme på besøk:

Bare en uke før reisen sa den britiske regjeringen ja til at Kina skal få bygge et gigantisk ambassadeanlegg i sentrum av London. Saken har ligget på vent i tre år, og protestene har vært mange. Ikke minst er det frykt for at Kina vil bruke anlegget til etterretningsvirksomhet.

Komplekset er på 20.000 kvadratmeter og blir det største Kina har i Europa.

Ifølge ikke navngitte kilder både på britisk og kinesisk side var det en forutsetning for Starmers besøk at ambassadesaken ble løst.

Siviliserte land avspises med en snarvisitt:

Deretter reiser han videre til Japan for et kort møte med statsminister Sanae Takaichi.

Vesten unntatt USA fortsetter altså å legge seg på ryggen for Kina. Det er ikke dumskap, det er svik.

Kjøp Hans Rustads bok om Trump her! E-boken kan du kjøpe her.

Kjøp bøker fra Document Forlag her!