Et av anklage­punktene som hyppig anføres mot Trump, er at han øde­legger den «regel­baserte inter­nasjonale orden». Men denne ordenen er myto­logisk. Uttrykket var knapt i bruk for tjue år siden.

En av de flere hundre interessante opplysningene som Peter McLoughlin og Tommy Robinson bringer i sin bok «Manifest», er hvordan frekvensen av ordet i viktige medier har økt eksponentielt på ti år:

Opprettelsen og bruken av dette «prinsippet» gir en enkel innføring i hvordan eliten jobber. Hvis du søker etter uttrykket «rules based order» på nettsiden til Washington Post, finner du det ikke før Hillary Clinton anmelder Henry Kissingers bok «World Order» i 2014.

Hos The Telegraph dukker uttrykket første gang opp i september 2015. Hos The Guardian dukker det ikke opp før i 2016. Her er kronologien til dette angivelig eldgamle «prinsippet» i The Guardian fra 2015 til 2024: Det var null artikler som brukte uttrykket «regelbasert orden» i 2015, to i 2016, tre i 2017, 12 i 2018, 14 i 2019, 12 i 2020, 19 i 2021, 46 i 2022, 69 i 2023 og 53 i løpet av de fem første månedene av 2024.

Her ser du hvordan de finner opp et konsept og deretter sprer bruken av det, til det kommer i alminnelig bruk. Publikum hører sannsynligvis uttrykket mange ganger i uken, og stadig oftere med årene, i TV-nyhetene og i politiske programmer. Slik skaper ledereliten enda et spor i det George Orwell kaller «grammofonhjernen» (hvis du er for ung til å vite hva en grammofon er, så er det et apparat som spiller av musikk som er spilt inn på vinyl).

Forfatternes analyse kan enkelt bekreftes med et søk med Google-tjenesten Ngram, som kan måle frekvensen til ord og uttrykk i bøker som selskapet har digitalisert:

Samtidens manglende hukommelse, konstante overeksponering for medieinntrykk og manglende logiske trening gjør den svært mottagelig for hjernevask – som vi ser utspille seg på kolossal skala i disse dager.

Vi skal altså programmeres til å forstå historiens gang som om den har å følge en eller annen moralsk regelbok som er politisk bestemt.

Men sånn har verden aldri fungert, og den gjør det heller ikke nå, uansett hvor mye EU-toppene kakler om dagen. Hvis moralisme var en olympisk øvelse, ville de ha vunnet gull. I realpolitikken blir det derimot bunnplassering.

For verden er inne i et historisk skifte der Kina ønsker å overta USAs rolle som verdens dominerende stormakt. Det vil ikke amerikanerne tillate, de innretter seg med sikte på å motarbeide det, og de har ikke tenkt å la europeerne få komme i veien.

I stedet for å samarbeide konstruktivt om det som burde være et felles mål, med mindre man er i lomma på Kina, blåser mange av EU-toppene seg voldsomt opp i moralsk harme. Nå skal unionen selv bli en supermakt. Kanskje med hensyn til antallet moskeer.

Kjøp bøker fra Document Forlag her!