Det er nå kjent at Trump stopper finansiering av 31 underorganisasjoner til FN, en av dem er «UN Women».

UN Women hevder å kjempe for «likestilling mellom kjønnene», med fokus på å «bedre stillingen for kvinner», altså nærmest identisk med den norske likestillingsloven.

De fleste med et årvåkent øye vil bemerke at det lyder selvmotsigende å jobbe for likestilling, og samtidig bedre forholdene for kun det ene kjønnet. Loven har også fått kritikk for dette, men ordlyden er uforandret.

Tanken bak er nok at menn per definisjon er privilegerte, kun i kraft av å være menn. Kvinner er likeledes per definisjon undertrykket, kun i kraft av å være kvinner.

Vi som har levd noen år, har lagt merke til at uansett hvor mange fordeler man gir kvinner, oftest på bekostning av menn, blir det aldri nok. «UN Women» er et godt eksempel på hvorfor. Organisasjonen støttes med 540 millioner dollar i året, hvilket tilsvarer nærmere seks milliarder norske kroner. Ja, du leste riktig.

Feminisme verden over er blitt tilkaringsindustri, på linje med klima og innvandring. Man kan derfor aldri innrømme at «kampen er vunnet», for da forsvinner levebrødet til tusenvis av ansatte og livsløgnen til millioner.

Men hva bruker «UN Women» pengene til?

Her er en liste over hva de er anklaget for:

• Sverting av gutter og menn.
• Manipulasjon av statistikk.
• Utelatelse av fakta.
• Å ignorere kvinners vold mot andre kvinner, mot barn og mot menn.
• Å unnlate å anerkjenne problemer som er spesifikke for gutter og menn, selv om de hevder at de arbeider for likestilling. Her snakker vi altså ikke kun om ikke å jobbe med maskuline problemer, men om ikke engang å anerkjenne dem.
• Uprofesjonelle, følelsesladede, hatske og feilaktige tweets, som villeder millioner av lesere som tror at FN står for sannhet og rettferd.

Dette er altså hva over fem milliarder kroner i året går til. De fleste av Vestens regjeringer baserer sin politikk på tall og påstander levert av UN Women. Det går derfor en direkte tråd fra den løgnaktige organisasjonen til lovgivning i hvert enkelt vestlig land (og flere land i den øvrige verden).

Derfor ser vi i dag at kvinner ikke trenger bevis for å få en mann straffedømt, at kvinner får lavere straff enn menn for samme forbrytelse, at kvinner får betalt mer for samme jobb, at naturlig maskulin adferd blir kriminalisert, at kvinners vold mot menn og barn blir ignorert, at voldtekt straffes hardere enn mord, at kvalifiserte menn nektes toppjobber «i likestillingens navn», at menn blir nektet samvær med sine egne barn og må betale seg til fant for å understøtte ekskoner og barn de ikke har kontakt med. Det er enkelte variasjoner fra land til land, men de store trekkene er like, og det er en grunn til det, nemlig at politikkleverandøren er den samme.

Men den ensidige feminismen forgifter ikke bare UN Women. Hele FN-systemet er gjennomsyret av den samme tankegangen. Du trodde kanskje at kvinnedagen var den eneste dagen dedisert til kvinner? Nei. FN har anerkjent hele 13 internasjonale kvinnedager, og ingen mannsdager (heller ikke den internasjonale mannsdagen, som faktisk finnes og er den 19. november).

Dessverre vil UN Women leve videre, også uten amerikansk støtte. USA har nemlig bidratt med «kun» 4,82 % av finansieringen. Flere land bidrar med mer. Ett av dem er, guess who: Norge. Norge alene står bak hele 8,17 % av finansieringen av UN Women. Et land som har en befolkning tilsvarende 1,5 % av USAs folketall, gir altså nesten dobbelt så mye.

Men dette er vel ingen overraskelse. Norge, et land som betrakter rene kvinnestyrer som «likestilling», som gir beng i at gutter er skoletapere, som ikke løfter en finger for å forebygge selvmord blant gutter og menn, og som likevel tar som største selvfølge at norske menn vil ofre sine liv for å forsvare statsfeminismen, i tilfelle den blir truet.

Og kanskje aller sørgeligst: Fortsatt tror majoriteten (?) av norske menn at Trump er fienden.