Først var det de unge mennene. Nesten umerkelig begynte de å dukke opp i kirkene igjen. I fjor skrev jeg om en firedobling i antall unge britiske menn som går i kirken. Ortodokse menigheter rapporterer tilsvarende om en økning på 78 prosent i antall mannlige konvertitter fra 2019 til 2022, som Peter Savodnik nå skriver om i et nytt, stort essay.

Men det er ikke bare unge menn som bekjenner seg til kristendommen. Nå er det også de intellektuelle. Savodniks essay handler nettopp om gjenkristningen av de intellektuelle, et uttrykk jeg har lånt fra litteraten Nils Gunder Hansen, som for noen år siden skrev om forfattere som søkte Gud.

Det at noen av Vestens mest prominente intellektuelle, som i flere tiår har formet vår sekulære verdensoppfattelse, vender seg mot Gud, er et uhyre interessant og velgjørende fenomen. La oss derfor se nærmere på noen av dem.

Teknologien møter sin grense

En av dem er Elon Musk. Mannen som ønsket å kolonisere Mars, gjøre menneskene til en multiplanetarisk art og beseire døden gjennom teknologi, sier nå: «I’m actually a big believer in the principles of Christianity.»

Peter Thiel, Silicon Valley-legenden og mangemilliardæren som en gang forkynte at teknologi kunne kurere døden, har også bekjent seg som kristen og erklært: «God has some kind of a plan for history. He has a plan for your life.»

Generasjonen som trodde at algoritmer kunne løse eksistensens gåter, vender seg nå mot årtusengamle sannheter. Når selv teknologiens mest visjonære profeter erkjenner dens begrensninger, forteller det oss noe fundamentalt om det sekulære prosjektets utilstrekkelighet.

Pilegrimer i den postmoderne ørkenen

Den tredje er Paul Kingsnorth, som vandret gjennom den spirituelle ødemarken i flere tiår. Først var naturen hans gud. De walisiske fjellene, de skotske høylandene, skogens skjønnhet. Siden kom zen-buddhismen, nyhedenskapen, den rastløse søken etter mening i et univers tømt for transcendens.

I 2021 ble den britiske forfatteren døpt i River Shannon ved et rumensk-ortodokst kloster i Irland. «The culture doesn’t have any spiritual heart at all», konstaterer han nå på sin Substack, som leses av 64.000 søkende sjeler. «Det er som om vi tror vi bare kan kaste bort tusenvis av år med religiøs kultur, religiøs kunst, religiøs musikk, kaste det hele ut av vinduet, og vi bare bygger og skaper søppel.»

Jordan Peterson – den canadiske psykologen som i årevis unngikk å svare på om han trodde på Gud – har nå skrevet boken «We Who Wrestle with God». I et nylig intervju erklærer Peterson: «Gud er hyperrealistisk. Gud er virkeligheten som all virkelighet er avhengig av.»

Med andre ord: Fra agnostisk unnvikelse til ontologisk bekjennelse.

Kanskje mest dramatisk er Ayaan Hirsi Ali. Kvinnen som flyktet fra islam, som mistet sin venn Theo van Gogh til religiøs fanatisme, som skrev bestselgeren «Infidel» som et lidenskapelig forsvar for ateisme. Også hun er nå kristen.

I 2024 ble Hirsi Ali døpt sammen med sin mann, historikeren Niall Ferguson, og deres to sønner. «Mitt liv er nå mye rikere og mer tilfredsstillende enn før», sier hun. Hamas-angrepet den 7. oktober 2023 ble vendepunktet. Sekulære holdninger til livet kan ikke bekjempe islamismen. «Vi må tilby dem noe mer.»

Det ateistene overså

Som Niall Ferguson formulerer det i Savodniks essay: «Man kan ikke organisere et samfunn på basis av ateisme.»

Ateismen eksisterer derfor parasittært. Den lever av at andre bærer det religiøse fellesskapet. «Hvis alle andre sier: ‘Vi trekker oss ut’, så havner du raskt i en malstrøm som Raskolnikovs mareritt.» Dette er Dostojevskijs visjon om et nihilistisk samfunn som river seg selv i stykker.

Hirsi Ali supplerer med denne erkjennelsen etter 7. oktober: «Vi kan ikke bekjempe islamismen med rent sekulære virkemidler. For å vinne hjerter og sinn, må vi tilby noe mer.» Det er nettopp troen som gir «etisk immunitet mot de falske religionene til Lenin og Hitler», som Ferguson uttrykker det. Kristendommen er ikke bare kulturarv. Den er sivilisasjonens immunforsvar.

Kingsnorth peker på samme måte på det sekulære verdensbildets blinde flekker:

«Folk fortsetter å ha opplevelser av Gud, og Dawkins ser ikke ut til å ville forholde seg til det.» Å redusere religiøse opplevelser til «kjemikalier i hjernen» fanger ikke fenomenet. Den mystiske dimensjonen – møtet med det hellige, transcendensen – kan ikke oppløses i nevrokjemi.

Et interessant og viktig poeng i Savodniks artikkel er at de intellektuelle beveger seg hinsides det instrumentelle. Det handler ikke lenger om at religion er «nyttig» eller «bra for samfunnet». Eller i det minste handler det ikke bare om det. Det handler om virkeligheten.

Det er nettopp et ontologisk fenomen: Gud er ikke en nyttig fiksjon, men virkeligheten som alt annet hviler på.

Ateismens utfordringer

Når teknologiguruer kneler, når ateister blir døpt, når filosofer som forkynte Nietzsches slavemoral, nå bekjenner sin tro på Kristus, da må vi spørre oss: Hva forteller denne endringen oss om det sekulære prosjektets begrensninger?

Kanskje Jonathan Haidts diagnose er korrekt: «Det er et gudformet hull i hvert menneskes hjerte.»

Det tomrommet kan fylles med teknologi, ideologi, karriere, forbruk. Men til slutt blir tomheten uutholdelig.

Kjøp bøker fra Document Forlag her!